To professorer ved den russiske Akademiet for Militærvitenskap mener at Nordflåten ikke børe være ansvarlig for dekommisjonering av atomubåter trukket ut av tjeneste. De presenterte sine synspunkter i en artikkel i den russiske avisa Nezavisimaja Gazeta.
--Marinen bør ikke utføre funksjoner som ikke har noe å gjøre med dens direkte ansvarsområde, skriver den pensjonerte kontreadmiralen professor Georgij Kostev og Ph.D. Sergej Parijrev.
Alt arbeid og ansvar relatert til dekommisjonering av ubåter og behandling av radioaktivt avfall bør overføres til det industrielle kompleks. Det må finnes en lov, skriver forfatterne, som setter sluttstrek for marinens ansvar for et fartøy i det øyeblikk det offisiselt tas ut av tjeneste.
--Og dette må være det første skrittet i en prosess for å reformere marinen, hevder de to professorene.
På den annen side mener forfatterne at det må innføres strenge regler i forhold til inntektene fra salg av skrapmetall fra dekommisjonerte ubåter, slik at en sikrer seg at disse midlene føres tilbake til marinen.
Dette har vært gjenstand for debatt de siste fem årene. Per i dag har det blitt lagt fram tre dekreter fra myndighetene og ett undertegnet av presideneten i 1995. Det første dekretet kom i juni 1992, og forutsatte at alle atomdrevne ubåter skulle overføres til det industrielle kompleks for dekommisjonering. Dermed mistet marinen sin andel av inntektene fra disse operasjonene.
Etter ikke å ha protestert offentlig mot dette i første omgang, begynte marine-personell å reise spørsmålet i 1995, da finansieringen av marinens aktiviteter begynte å bli sterkt redusert. De krevde da at marinen måtte bli kompensert ved overdragelse av utrangerte fartøy til dekommisjonering. Som en følge av disse kravene ble et av marineverftene i Polijarnij på Kolahaløvøya sertifisert for dekommisjonering av ubåter i 1996. I år var det forventet at flere marineverft ville oppnå samme status.
I mellomtiden har det imidlertid vist seg at dekommisjoneringsarbeidet ikke medfører fortjeneste, i det salg av skrapmetall knapt dekker kostnadene ved de faktisk utførte arbeidene. Fordi det militærindustrielle kompleks heller ikke fikk overført midler fra myndighetene, måtte verft i Severodvinsk etablere en rekke kommersielle prosjekter for oppkutting av ubåter og salg av skrapmetall. Dette medførte at utskjærte reaktor-seksjoner ble liggende i havna i Severodvinsk, i påvente av at marinen skulle få penger til å taue dem til lagringsplassen i Saida guba.
I år har man merket en klar styrking av marinens forståelse av situasjonen. Den vil svært gjerne bli kvitt de kasserte ubåtene og ansvaret for å behandle atomavfallet, samtidig som de ikke vil gi bort fartøyene gratis. De krever en eller annen form for kompensasjon, eller, slik de to professorene skriver, "at det må innføres strenge regler i forhold til inntektene fra salg av skrapmetall fra dekommisjonerte ubåter, slik at en sikrer seg at disse midlene føres tilbake til marinen". Haken er at dette vil medføre at verftene i praksis vil måtte arbeide gratis.