Bellona - Logo

Av Igor Kudrik
5. oktober 1997

Status:Russland, september 1997:
Prosessen mot Nikitin

5. oktober har det gått to år siden det russiske sikkerhetspolitiet FSB (KGBs arvtakere) startet forfølgelsen av Bellona. FSB rettferdiggjorde sine handlinger med påstanden om at Bellonas rapport om radioaktive forurensingskilder i den russiske Nordflåten, den gang under utarbeidelse, inneholdt statshemmeligheter.

6. februar 1996 ble en av rapport-forfatterne, Aleksandr Nikitin, arrestert i sitt hjem i St. Petersburg av FSB-agenter. Seinere samme dag ble har tiltalt for høyforræderi og for å ha røpet statshemmeligheter, og satt i varetekt.

Bellona og Nikitins advokater måtte bruke store ressurser, både økonomisk og i form av hardt arbeid, før Nikitin ble sluppet ut av fengsel 14. desember 1996. Siden da har han vært holdt i by-arrest i St. Petersburg, og ventet på at tilleggsetterforskningen skulle bli ferdigstilt. Den 17. september 1997 var denne etterforskningen fullført. Nikitin er fortsatt tiltalt for høyforræderi og røping av statshemmeligheter.

Denne Status:Russland fokuserer på saken som avfødte stor nasjonal og internasjonal bekymring for folks rett til å få informasjon om miljøsituasjonen i det nye Russland; en rettighet som har blitt ubarmhjertig undertrykt av ulike statsorganer i forsøket på å lede publikums oppmerksomhet bort fra det livstruende kaoset det militære atomkomplekset utgjør, statsorganer som skjuler den pinlige sannheten i et slør av hemmelighold og forsvarer sine handlinger med påstander om å "beskytte nasjonal sikkerhet".

5. oktober 1995, rundt 21:00 Moskva-tid, ga FSB startskuddet til det som skulle bli deres største spionsak i seinere år. Bellonas kontor i Murmansk og leilighetene til Bellona-ansatte og kontakter i Murmansk, Severodvinsk og St. Petersburg ble ransaket. Flere personer ble brakt inn til forhør samme natt, og dokumenter og datamaskiner ble beslaglagt på Bellona-kontoret i Murmansk. Grovt estimert ble rundt 100 mennesker forhørt i de påfølgende månedene; i Moskva, St. Petersburg, Murmansk, Severodvinsk og til og med i enkelte byer i Sibir.

Det ble ikke gitt noen informasjon om hva som egentlg var på ferde, før FSB sendte ut en pressemelding 18. oktober. En kriminalsak hadde blitt igangsatt, forklarte FSB, basert på avsløring av statshemmeligheter i "Bellonas materiale" - materiale som var blitt konfiskert under FSB ransaking av kontoret i Murmansk 6. oktober. Det kom etterhvert fram at det materialet FSB var interessert i var tilknyttet den kommende rapporten "Den russiske Nordflåten - Kilder til radioaktiv forurensning". For å hindre at den hemmelige informasjonen ble lekket til utlandet, hadde det vært nødvendig å iverksette aksjonen 5. oktober, skrev FSB. Sannheten er imidlertid at informasjonen allerede hadde "lekket" til utlandet: Førsteutkastet til rapporten var allerede overført til Bellonas hovedkontor i Oslo, og FSB var fullt på det rene med dette (som det kom fram i løpet av prosessen hadde telefonlinjene ved Bellonas kontor og ansatte i Murmansk og St. Petersburg vært avlyttet av FSB i hvert fall siden juli 1995). Dersom FSB virkelig var interessert i "å beskytte den nasjonale sikkerhet", måtte aksjonen ha blitt iverksatt langt tidligere enn 5. oktober. Dermed må FSB ha hatt andre intensjoner; der de tålmodig ventet på at informasjonen skulle "lekke" til utlandet før de påbegynte sitt "etterforskningsarbeid" for å "forhindre" den samme lekkasjen.

19. oktober 1995 ble førsteutkastet til rapporten undersøkt av eksperter i Murmansk, som konkluderte med at den inneholdt statshemmeligheter i henhold til "tre dekreter fra Forsvartsdepartementet". Dette ble slått fast av lederen for FSBs avdeling i Murmansk på en pressekonferanse noen dager seinere. Det ble ikke sagt noe om hvordan denne konklusjonen passet med den russiske grunnloven og lovverket forøvrig, som garanterer innbyggerne tilgang på informasjon om farlige miljøpåvirkninger.

I løpet av oktober, november og desember arbeidet Bellona i biblioteker og offentlige arkiver for å erstatte det konfiskerte materialet. All dokumentasjon ble gjenfunnet i løpet av denne perioden, noe som beviser et viktig moment: All informasjon i rapporten er tilgjengelig i åpne kilder. Disse kildene ble deretter oversendt FSB, som, skulle det vise seg, ikke brydde seg om dem; isteden forfulgte de målbevisst sitt eget spor.

Arrestasjonen av Aleksandr Nikitin
5. desember 1995 ble Bellona uoffisielt informert om at teksten til raporten ble sendt til ekspertvurdering i Moskva, hos en gruppe eksperter fra hovedkvarteret til Forsvarsdepartementet. Ekspertene konkluderte i slutten av jauar 1996: Seks av åtte kapitler i rapporten inneholdt i følge dem statshemmeligheter.

Tidlig om morgenen 6. februar 1996 ble Aleksandr Nikitin anholdt i sitt hjem i St. Petersburg. Senere samme dag ble han tiltalt for høyforræderi og frigivelse av statshemmeligheter. På statsadvokatkontoret i St. Petersburg, hvor tiltalen ble lagt fram, ble Nikitin introdusert for en advokat: En pensjonert KGB-offiser. Nikitin nektet å godta en slik "forsvarer", og ble overført til FSB-varetekt. Han skulle forbli i varetekt de neste ti månedene.

To måneder uten advokat
FSBs etablerte praksis for etterforskning relatert til statshemmeligheter forutsatte at en tiltalts advokat skulle underkastes sikkerhetsklarering for å kunne arbeide med saken. For å oppnå klarering, måtte advokaten gå med på å ikke reise utenlands i minst fem år, og la FSB avlytte sin telefon. I tillegg ville selve klareringsprosedyren ta minst en måned, mens advokaten derette like gjerne kunne bli avvist; det "ville avhenge av hans biografi", som det ble sagt av en FSB-etterforsker. Med det ovenstående til grunn, ville FSB som regel foreslå sin egen allerede klarerte advokat. Advokatene som ble framskaffet av FSB i slike sammenhenger var alle tidligere KGB-offiserer. Det var dette som skjedde i Nikitin-saken.

I ettertid bør det sies at FSB på dette punktet ble forhindret fra å gjennomføre etterforskningen som planlagt; siden den russiske Konstitusjonsdomstolen i en avgjørelse av 27. mars 1996 slo fast at Nikitin selv skulle kunne velge advokat. Dermed ble den berømte menneskerettsaktivisten og dissident i Sovjet-tiden Juri Sjmidt, endelig akseptert som Nikitins advokat.

Tiltalen
Etter å ha fått tilgang på sin klient og sakens dokumenter, ble Sjmidt overrasket over å oppdage at tiltalen mot Nikitin baserte seg på informasjoner i kapittel 8 i rapporten (Ulykker ombord på atomubåter) og underkapittel 2.3.3 (beskrivelse av sikkerhetsmangler ved Tredje-generasjons ubåter). Men det store sjokket kom da han, blant annet, oppdaget at informasjonen om det faktum at ubåten "Komsomolets" sank i Norskehavet i april 1989 ble ansett som en statshemmelighet avslørt av Nikitin (dette i følge ekspertgruppens konklusjon).

Først to og en halv måned etter arrestasjonen, slo det etterforskerne i FSB at forlisene til tre sovjetiske atomubåter var velkjent over hele verden. Følgelig ble tiltalen redusert 11. april, til å omfatte resten av kapittel 8 (Reaktor-ulykker og Branner med tap av liv) fortsatt inkludert, sammen med underkapittel 2.3.3 som nevnt over.

Eksperturderinger av rapporten
24. juni 1996 sendte FSB rapporten avgårde til ny ekspert-vurdering. Evalueringen skulle foretas av Forsvarsdepartementets hovedkvarter, Departementet for atomenergi og tre andre statsorganer. De sistnevnte trakk seg fra evalueringen, under henvisning til sin inkompetanse overfor de angjeldende spørsmål.

Resulatetene kom i slutten av september 1996. Forsvardepartementets eksperter mente fortsatt at deler av kapittel 8 (Reaktorulykker og Branner med tap av liv), sammen med delkapittel 2.3.3, inneholdt statshemmeligheter; mens Minatom nektet å vurdere kapittel 8 og mente at delkapittel 2.3.3 (om atomsikerhetsproblemer ved tredje-generasjons ubåter) ikke inneholdt statshemmeligheter. Likefullt ble delkapittel 2.3.3 ikke tatt ut av tiltalen mot Nikitin; FSB valgte å refere bare til den konklusjonen som var mest i deres egen favør. Forsvarsdepartementet baserte sine konklusjoner på hemmelige dekreter utstedt av forsvarsministeren i 1993. Dekretene ble ikke forevist Nikitin eller hans advokat. Tvert i mot; til denne dag hevder FSB-etterforskerne hardnakket at heller ikke de har sett de omtalte dekretene.

Varetekt
I løpet av 1996 leverte forsvarerne en rekke henstillinger om frigivelse av Nikitin. Henstillingene ble behandlet av en domstol ved flere anledninger; hver gang ble Nikitin sendt tilbake til fengselet.

30. september 1996 erklærte etterforskeren at etterforskningen var avsluttet. Forsvaret begynte å lese gjennom sakspapirene. Samtidig nektet Nikitin selv å gjøre dette, i protest mot FSBs overgrep mot hans fundamentale rettigheter og russiske og internasjonale regler.

Rapporten
17. april 1996 offentliggjorde Bellona en foreløpig utgave av "Den russiske Nordflåten - Kilder til radioaktiv forurensning" på G-7-møtet om atomsikkerhet i Moskva. En kopi av rapporten ble forsøkt overlevert til Nikitin i varetekt, men ble isteden konfiskert. 24. april sendte FSB ut en ordre om at rapporten ville bli konfiskert, siden den inneholdt statshemmeligheter. Kopier av rapporten ble beslaglagt flere steder i Russland med henvisning til denne ordren i de følgende ukene.

I august 1996 framla Bellona den endelige utgaven av rapporten, på engelsk, norsk og russisk. 22. oktober ble 1505 eksemplarer konfiskert i tollen i St. Petersburg, etter ordre fra FSB. Rapportene var sendt av Bellona for gratis-distribusjon i Russland. I følge FSB var rapporten erklært "forbudt litteratur" i Russland. Ethvert forsøk på innføre rapporten ville bli stanset. Senere ble de konfiskerte rapportene transportert til FSB-hovedkvarteret, med begrunnelsen at tollen "ikke hadde et rom egnet til oppbevaring av litteratur med statshemmeligheter".

Sett bort fra definisjonen av rapporten som "forbudt", var selve det å forsøke å forby rapporten latterlig. Russiske, engelske og norske kopier av den foreløpige utgaven hadde vært tilgjengelig på Internet siden april, og den trykte, endelige utgaven var allerede distribuert bredt rundt om i verden. 26. oktober la Bellona Web ut den komplette russiske versjonen med fri, verdensomspennende tilgang.

Ingen visum til Bellona
Fra oktober 1996 og fram til i dag har norske Bellona-ansatte konsekvent blitt nektet visum til Russland, uten at det er blitt gitt noen begrunnelse for dette. Først i juni 1997 kom det en forklaring, fra den russiske ambassadøren i Norge, Mr. Fokin. I følge Fokin blir Bellona nektet visum på grunn av sitt arbeid med menneskerettigheter, istedenfor miljøsprøsmål som burde være stiftelsens viktigste interessefelt.

Aleksandr slippes ut fra varetekt
14. desember 1996 ble Aleksandr Nikitin sluppet fri fra varetekstfengselet etter personlig ordre fra den russiske Riksadvokaten, Mr. Skuratov. Forholdene rundt frigivelsen tåler næremere omtale:

11. desember, 16:00 Moskva-tid, mottok statsadvokatkontoret i St. Petersburg en teleks fra Riksadvokatens kontor med ordre om å sette Nikitin fri. Etter å ha mottatt ordren forberedte FSB og statsadvokatens kontor påtalen og en rekke andre dokumenter med forfalskede, tilbakestilte datoer, for å gi inntrykk av at saken allerede var overført til domstolen. 14. desember ble frigivelsen en realitet ene og alene fordi Riksadvokaten personlig sendte en teleks til statsadvokaten i St. Petersburg.

Etter løslatelsen ble Nikitin satt i by-arrest i St. Petersburg, og saken ble overført til ytterligere etterforskning. Da dette skjedde, uttalte vise-riksadvokaten, Katijsjev, at saken "ikke inneholder et hint av spionasje"; mens mulig frigivelse av statshemmeligheter skulle etterforskes.

Tilleggsetterforskning
Tilleggsetterforskningen ble igangsatt i februar 1997, og varte til 17. september. I løpet av denne perioden ble Nikitin innkalt til FSB sju ganger, for å gjennomføre ulike prosedyrer. Det ble ikke utført noen form for etterforskning, bortsett fra opprettelsen av en ny ekspert-kommisjon sammensatt av offiserer fra Forsvarsdepartementets åttende direktorat. Denne kommisjonen konkluderte i slutten av mai.

Denne gangen mente ekspertene at det forelå statshemmeligheter i omtalen av ulykker ombord på seks atomubåter i kapittel 8. Tidligere ekspertvurderinger hadde funnet 34. Igjen konkluderte ekspertene med at statshemmeligheter ble avslørt i delkapittel 2.3.3. Viktigst var at konklusjonene denne gangen var basert på et dekret fra Forsvarsdepartementet utstedt 1. september 1996 - mens Nikitin opplevde sin sjuende måned i varetekt.

17. juni 1997 ble det lagt fram en omarbeidet tiltale mot Nikitin; den fjerde varianten så langt. Etter å ha sett igjennom den, ba Nikitin om en uke til å utarbeide sin edsforklaring. FSB-etterforskeren avslo dette, og ga isteden Nikitin en dag på å skrive forklaring. Til tross for dette dro etterforskeren dagen etter til Moskva, hvor han leverte en søknad til Riksadvokaten om tre måneders forlengelse av etterforskningen, fordi det ville bli nødvendig med diverse "etterforskningsarbeid" etter å ha mottatt Nikitins forklaring. Forlengelsen ble innvilget, og det første "etterforskningsarbeidet" som ble gjennomført var at etterforskeren tok en lengre ferie. Resultatet var at Nikitins forklaring ikke ble tatt hensyn til ved utarbeidelsen av anklage nummer fem.

Den femte tiltalen
9. september 1997 ble Nikitin konfrontert med den femte utgaven av tiltale for spionasje og frigivelse av statshemmeligheter. Til tross for den siste ekspertgruppens konklusjoner om statshemmeligheter i bare seks ubåt-omtaler, var data om alle de 34 ubåtene vedlagt tiltalen, i henhold til de tidligere ekspertkommiteene. Tiltalen var utelukkende basert på hemmelige militære dekreter. Både bruken av hemmelige lover i seg selv, og det faktum at de i dette tilfellet blir gitt tilbakevirkende kraft, er klare brudd på fundamentale prinsipper for rettslig beskyttelse. Disse prinsippene garanteres både av den russiske grunnloven og de europeiske menneskerettighetene.

I tillegg, slik det ble klart 17. september, hadde FSB fjernet alle spor av forsøket på å omgå frigivelsesordren i desember, inkludert de forfalskede dokumentene, fra saksdokumentene (jfr. "Aleksandr slippes ut fra varetekt" over).

Forsvaret krever at dokumentene framskaffes
17. september la forsvaret fram krav overfor FSB i St. Petersburg om at de manglende dokumentene måtte vedlegges. Svaret kom 30. september og var negativt. 1. oktober leverte derfor forsvaret en ny anmodning om at dokumentene måtte framskaffes, denne gangen til Riksadvokaten i Moskva. Så snart dokumentsamlingen er komplett er forsvaret og den tiltalte klare til å begynne gjennomlesingen.

Konklusjon
I løpet av prosessen har det blitt klart at definisjonen på statshemmeligheter er - i beste fall - uklar i dagens Russland. De tallrike ekspertgruppenes konklusjoner varierer fra komite til komite. For eksempel mente den første gruppen at hele kapittel 8 inneholder statshemmeligheter, den andre gruppen (som besto av de samme personene som den første) at statshemmeligheter bare avsløres i beskrivelsen av ulykker ved 34 ubåter, mens den siste gruppen begrenset den klassifiserte informasjonen til seks ubåter i hele kapittelet. Og i forhold til delkapittel 2.3.3, som fortsatt er tilstede i tiltalen, mente Minatom at det ikke foreligger statshemmeligheter i det hele tatt.

Denne situasjonen kan forpurre framtidige internasjonale samarbeidsforsøk på å løse atomsikkerhetsproblemene i Russland, og hindre utenlandsk økonomisk støtte. Ingen kan garantere at ikke en eller annen FSB-sjef, ved en egnet anledning, skal føle en ubendig trang til forfremmelse og igangsette en ny "stor spionsak".

Etter å ha drevet etterforskning i to år, har FSB ikke kommet et skritt nærmere en lovgyldig bevisførsel for at Nikitin er skyldig i noe kriminelt. Saken har vært karakterisert av klare brudd både mot den russiske grunnloven og internasjonalt anerkjente prinsipper for rettsbeskyttelse. For ikke å snakke om det faktum at informasjon relatert til atomulykker er miljøspørsmål, som i følge den russiske grunnloven ikke kan hemmeligstemples.

Fra FSBs ståsted, basert på en inngrodd lengsel etter "gode gamle dager", skulle Nikitin-saken sannsynligvis ha vært en endelig melding til miljøvernere og andre som forsøker å blande seg inn i militærvesenets hellige virkeområde. Gjennom effektiv bruk av KGB-utviklede metoder og et slør av hemmelighold og usikkerhet, kan FSB fortsatt komme til å lykkes med dette.

--Dresom dette var en leksjon som skulle læres bort er det ikke så ille likevel, sa en høytstående FSB-offiser fra Moskva i et intervju.

På den annen side har FSB åpenbart ikke tatt til seg leksjonen om å opptre i henhold til grunnloven - så langt. --Vår [FSB] jobb er bare å være grundige i etterforskningen, ikke å avgjøre hvorvidt den nye tiltalen er konstitusjonell - det er det opp til domstolen å avgjøre, sa FSB-talsmannen Kolpatsjkov i slutten av september 1997.

--Tar en innholdet i tiltalen og måten etterforskningen har blitt gjennomført på i betraktning, er det liten grunn til å forvente en rettferdig rettsbehandling, siden ingen rettferdig domstol ville akseptere saken til behandling i sin nåværende tilstand, sa Nikitins advokat Juri Shmidt.

Etter de to årene som er gått, er det grunn til å si at Nikitin-saken ikke bare er en sak mot individet Aleksandr Nikitin; men en sak hvor selve det russiske rettssystemet står på tiltalebenken.

Den eneste legalt forsvarlige enden på denne saken er at den blir betingelsesløst avvist. Bare Riksadvokaten kan fatte en slik avgjørelse, og gjennom den vise at det russiske lovverket er sterkere enn papiret det er trykt på.



© Copyright Bellona // Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis
CD-versjon, oppdatert 1997-10-06

Ðåêëàìíûå ññûëêè: