Innholdsfortegnelse

• Radioaktivt avfall ved marinebasene
• 4.1 Oppbyggingen av marinebaser
• 4.2 Generering av radioaktivt avfall og brukt brensel
  • 4.2.1 Risikovurderinger
• 4.3 Zapadnaja Litsa
  • 4.3.1 Malaja Lopatka
  • 4.3.2 Bolsjaja Lopatka
  • 4.3.3 Nerpitsja
  • 4.3.4 Andrejevabukten
    • Lagring av fast radioaktivt avfall
    • Lagring av flytende radioaktivt avfall
    • Lagring av brukt atombrensel
    • Ulykken ved lageret for brukt brensel
    • Lagringstanker for brukt atombrensel
    • Utendørslager med brukt atombrensel
    • Mengden uran lagret i Andrejevabukten
• 4.4 Vidjajevo
• 4.5 Sajda-bukten
• 4.6 Gadzjijevo
• 4.7 Severomorsk
• 4.8 Gremikha
  • 4.8.1 Lagring av fast radioaktivt avfall
  • 4.8.2 Lagring av flytende radioaktivt avfall
  • 4.8.3 Lagring av brukte brenselselementer
    • Ulykken ved lageret for brukte brenselselementer
• Sluttnoter

Radioaktivt avfall ved marinebasene

På Kolahalvøya har Nordflåten fem marinebaser hvor det er stasjonert atomdrevne fartøyer. Disse er Zapadnaja Litsa, Vidjajevo, Gadzjijevo, Severomorsk og Gremikha. Disse basene har også flere baseanlegg, slik at det geografisk er til sammen sju steder hvor operative atomdrevne fartøyer er basert. Ved to av basene er det landbaserte lagre for brukte brenselselementer. Fast og flytende radioaktivt avfall lagres ved seks av stedene. I tillegg kommer serviceskip, som med brukte brenselselementer og fast eller flytende radioaktivt avfall i lasten forflytter seg mellom marinebasene og marineverftene. Disse serviceskipene er beskrevet i kapittel 3. Ved marineverftene på Kolahalvøya og i Severodvinsk ligger også atomubåter tatt ut av drift og dessuten lagre for fast og flytende radioaktivt avfall. Marineverftene er beskrevet i kapittel 5.

I det følgende vil vi kort gjennomgå oppbyggingen av marinebasene og generering av radioaktivt avfall og brukt brensel, for deretter å beskrive forholdene ved de enkelte marinebasene. Ved beskrivelsen av hver enkelt marinebase oppgir vi antall og type atomubåter som normalt er stasjonert. Antallet kan variere over tid, da ubåtene ofte forflyttes mellom ulike marinebaser etter hvert tokt.

4.1 Oppbyggingen av marinebaser [324]

Adgangen til isfrie havner og nærheten til Atlanterhavet er hovedårsaken til lokaliseringen av marinebaser på Kolahalvøya. De ulike marinebasene ble bygget etter 2. verdenskrig. Under den kalde krigen var det utviklingen og byggingen av atomubåter og ulike rakettsystemer for atomvåpen som hadde første prioritet. Oppbyggingen av basestrukturer, servicebetjening og marineverft for atomubåter kom i betydelig grad til å henge etter tempoet på bygging av atomubåter.

De nødvendige tekniske baseanleggene for nye ubåter som ble levert, var som regel ikke klare til bruk før fem til åtte år etter at ubåtene var satt i drift. Den første sovjetiske atomubåten (K-3) ble tatt i bruk av Nordflåten i 1958,[325] mens de første anleggene for behandling av radioaktivt avfall og brukt atombrensel først ble tatt i bruk tidlig på 60-tallet.[326] Den første ubåten av Typhoon-klassen ble satt i drift i 1981.[327] Det er imidlertid fortsatt en del mangler ved kai-anleggene for ubåtene av prosjekt 941 - Typhoon klasse ved basen Nerpitsja i Zapadnaja Litsa. Kranene som skulle bygges ved pirene, har aldri blitt montert.

En rekke anlegg for behandling av radioaktivt avfall har eksistert på tegnebordet, og mange anlegg er påbegynt, men aldri ferdigstilt. I Andrejevabukten i Zapadnaja Litsa ble et anlegg for behandling av flytende radioaktivt avfall påbegynt, men aldri ferdigstilt. Et lasteanlegg for brukt atombrensel ved den samme basen kom aldri lengre enn til tegnebordet. Tekniske og økonomiske ressurser for behandling av avfall har sjelden blitt prioritert. De anlegg som er bygget, ble finansiert med det som måtte være igjen av midler etter at de operative marinestyrkene fikk det de ønsket.

Lokaliseringen av de enkelte baser ble bestemt av de militære myndigheter. Beslutningene om bygging av de ulike baser ble gjort av sentralkomitéen i kommunistpartiet og regjeringen.

Marinebasene på Kolahalvøya er bygget opp av militære bygningstropper med svært dårlig kompetanse. Svært dårlig skolering av bygningstroppene, lav disiplin og strenge klimatiske forhold i nord satte sitt preg på bygningsarbeidet. Vernepliktige som ikke kunne avtjene i de stridende styrker ble overført til bygningsarbeidet. Kommisjonene som godkjente de ulike baseprosjektene, bestod i hovedsak av militære. Kommandøren hadde ansvaret for at byggefristene ble overholdt. For sentralkomiteen i Moskva var det viktigste at anleggene ble ferdigbygget, ikke kvaliteten på anleggene og utstyret.

Under slike forhold er det åpenbart at hensynet til miljøet og sikkerheten til befolkningen ikke var prioritert. I begynnelsen fantes det ikke reglementerte grenseverdier for utslipp til miljøet fra de ulike atomanleggene og lagrene for radioaktivt avfall.[328] Det ble heller ikke satt noen grenseverdier for hvor mye stråling arbeiderne ved anleggene kunne utsettes for. Fremtidig opphugging av atomubåter og opprydning i lagre ble aldri vurdert. Etterhvert som enkelte regler for strålingssikkerhet ble fastsatt, var de allikevel til liten hjelp. Sanitære regelverk og andre normative dokumenter var hemmelige, og ikke tilgjengelige hverken for offentligheten eller ulike kontrollorganer. Lokale myndigheter ble aldri orientert om hva som foregikk inne på marinebasene og skipsverftene for atomubåter. Selv i dag blir det statlige russiske atomtilsynet, Gosatomnadzor, nektet innsyn i Nordflåtens aktiviteter.[329] Dette på tross av at president Boris Jeltsin i 1994 undertegnet et dekret som gir Gosatomnadzor ansvaret for å utføre kontroller ved marinebasene.[330] Den lokale miljøkomitéen i Murmansk fikk avslag på en forespørsel til Nordflåten i 1993 om å få tilgang til data om lagringen av radioaktivt avfall ved marinebasene på Kolahalvøya.[331] Våren 1995 fikk miljøkomitéen lov til å besøke anleggene i Andrejevabukten. I dag er det Forsvarsdepartementet som har den direkte kontrollen med lagringsanleggene for brukt atombrensel og annet radioaktivt avfall innenfor Nordflåtens driftsområde.[332]

Det er åpenbart at de som bygde atomubåtene og etablerte de ulike behandlingsanleggene for radioaktivt avfall, ikke var i stand til å forutse de store problemene som etterhvert skulle oppstå.

4.2 Generering av radioaktivt avfall og brukt brensel

Bruk, vedlikehold og opphugging av atomreaktorer medfører produksjon av radioaktivt avfall som må behandles, transporteres og lagres. Under normal drift genereres radioaktivt avfall og brukt atombrensel i hovedsak når atombrenselet i ubåtreaktorene skiftes. Tidligere var det vanlig at atombrenselet i russiske atomubåter ble skiftet etter mellom sju og 10 års drift, avhengig av anrikingsgraden på uranet og driftsintensiteten på reaktoren. I dag er det normalt at atombrenselet i russiske atomubåter skiftes etter tre til fem års drift.[333] Siden 80-tallet har Nordflåten også tatt ut atombrenselet fra noen utrangerte atomubåter.

Tidligere ble brenselselementene i reaktorene skiftet mens ubåtene lå i tørrdokker. De senere årene har det også blitt vanlig å skifte brenselselementer mens ubåtene flyter på vannet mellom en pir og Nordflåtens serviceskip for brukt atombrensel. Utskifting av atombrensel er en tidkrevende og risikofylt operasjon. Russiske ubåtreaktorer må kjøles ned i minimum 90 dager etter at de er stengt av, før arbeidet med å ta ut atombrenselet kan starte.[334] Selve arbeidet med å ta ut de brukte brenselselementene tar omkring en måned, mens man bruker to til tre måneder på å sette i nytt atombrensel og gjøre reaktoren klar til oppstart.[335]

Utskiftingen av brenselselementer starter med at skroget over reaktorseksjonen skjæres av og reaktorlokket løftes av. Det iverksettes da tiltak for å forhindre utslipp av radioaktivt støv til miljøet. Deretter blir den første kjølekretsen koblet fra, og brenselselementene blir løftet ut hver for seg (totalt rundt 250 elementer). Serviceskipenes egne kraner blir benyttet under arbeidet. Brenselselementene blir heist inn i spesialkonstruerte metallbeholdere hvor de settes sammen og heises over i lagringsrommene på serviceskipene. Etter at alle elementene er tatt ut, blir reaktorseksjonen rengjort og vedlikeholdsarbeid utføres. Deretter blir nye brenselselementer heist ombord og satt på plass i selve reaktoren. Nytt kjølevann tappes på, reaktorlokket heises på plass og skroget sveises på igjen.

Under utskifting av brenselselementer genereres det 10 m³ høyaktivt flytende avfall. I tillegg kommer fast radioaktivt avfall som kontrollstaver, slagg fra reaktortanken og kontaminert utstyr brukt under arbeidet. Utskiftingen av ulike reaktorfiltre medfører at omlag 1 m³ ionebyttermasse må behandles som høyaktivt avfall. Samtidig blir det akkumulert 2-3 m³ flytende radioaktivt avfall. Også større reaktordeler som blir skiftet ut under uttak av atombrenselet, må lagres som radioaktivt avfall. Under en normal prosess med utskifting av brenselselementer genereres det totalt mellom 155 og 200 m³ fast radioaktivt avfall.[336]

Betydelige mengder av det radioaktive avfallet som lagres av Nordflåten, stammer fra reparasjoner av atomubåter som har vært utsatt for større eller mindre uhell. Særlig under arbeid med utskifting av brenselselementer har det skjedd uforutsette uhell. Et vanlig problem er at brenselselementene sprekker under drift av reaktorene, noe som medfører at de må skiftes oftere enn forutsatt.

Følgende praksis for behandling av brukt atombrensel ble innført da Nordflåten første gang tok i bruk atomfartøy:[337]

• Uttak av de brukte brenselselementene i atomreaktorene og overføring av disse til lagringsrommene ombord på Nordflåtens serviceskip (Severka og prosjekt 326 M, senere også prosjekt 2020 - Malina klasse).
• Midlertidig oppbevaring av de brukte brenselselementene på disse serviceskipene. Deretter transport til Nordflåtens landbaserte lagre i Andrejevabukten (tidligere også i Gremikha).
• Midlertidig oppbevaring av de brukte brenselselementene ved disse lagrene i tre år.
• Overføring av brenselselementene tilbake til Nordflåtens serviceskip for transport til omlastingsstedet til jernbane ved marineverft nr. 35 Sevmorput i Rosta i Murmansk.
• Omlasting av brenselselementene til transportcontainere og forsendelse til Majak.
• Lagring og senere reprosessering ved RT-1 i Majak.

Det er altså en betydelig transport av brukte brenselselementer mellom de ulike marinebasene på Kolahalvøya. Denne transporten og behandlingen av brukt atombrensel er beskrevet nærmere i kapittel 7.

For tiden er det lagret i overkant av 7.000 m³ flytende lav- og mellom-radioaktivt avfall med en samlet aktivitet på 3,7 TBq (100 Ci) ved Nordflåtens marinebaser og marineverft.[338] I tillegg kommer det høyt radioaktive flytende avfallet. Flytende radioaktivt avfall lagres i flytende tanker, i tanker på land og ombord i ulike serviceskip. Årlig genereres 2.000 - 2.500 m³ flytende radioaktivt avfall. Siden alle lagringstankene på Kolahalvøya er fylt opp, er situasjonen nå akutt. En del av det flytende radioaktive avfallet blir transportert til Atomflots behandlingsanlegg i Murmanskfjorden. I 1994 leverte Nordflåten 1.000 m³, og i 1995 200 m³, til Atomflot. Selv om kapasiteten ved Atomflots anlegg øker, vil Nordflåten ha problemer med å dekke kostnadene for leveringen og behandlingen.[339]

Det er for tiden lagret omkring 8.000 m³ fast lav- og mellom-radioaktivt avfall ved Nordflåtens marinebaser og marineverft. Samlet aktivitet for avfallet er omkring 37 TBq (1000 Ci).[340] Det faste radioaktive avfallet lagres både i betongkonstruksjoner, under åpen himmel og ombord i serviceskip. Årlig genereres det omkring 1.000 m³ fast radioaktivt avfall. Årlig mengde radioaktivt avfall som dannes, vil øke kraftig etterhvert som opphuggingen av utrangerte atomubåter kommer i gang. Nordflåten mangler behandlingsanlegg for fast radioaktivt avfall. De deler av avfallet som ellers kunne ha vært brent eller presset sammen, opptar derfor unødig stor plass.

Lagringen av kontrollstaver fra ubåtreaktorene er et stort problem. Kontrollstavene, som er laget av en boron-europium blanding, brukes til å regulere reaktoreffekten. Kontrollstavene skiftes ut samtidig med de brukte brenselselementene. Utbrukte kontrollstaver er meget radioaktive, men de lagres sammen med lav- og mellom-radioaktivt fast avfall. Det er i dag lagret flere tusen slike kontrollstaver ved Nordflåtens marinebaser eller skipsverft.[341]

4.2.1 Risikovurderinger

Det er meget vanskelig å gjennomføre en risikovurdering av de ulike objektene i Nordflåten kun ut fra de opplysningene som presenteres i denne rapporten. En seriøs vurdering av risikoen for ulykker ved atominstallasjonene eller for lekkasjer fra lagrene krever en grundig teknisk inspeksjon av objektene, samt en studie av hvordan objektene håndteres av personellet.

I de neste avsnittene beskrives de ulike marinebasene. Det er lagt hovedvekt på å gi en oversikt over antallet atomubåter og mengden av radioaktivt avfall og brukt atombrensel ved basene. Ut fra rene fysiske kriterier kan en grovt skille objektenes farlighetsgrad i to kategorier:

Faren for ukontrollerte kjedereaksjoner. Dette gjelder atomubåter i drift, ubåter i opplag hvor atombrenselet fortsatt er i reaktoren, samt lagre, lagringsskip og transportcontainere med brukt atombrensel. Det er ved slike ulykker faren for spredning av betydelige mengder radioaktivitet over et større område er størst.

Faren for lekkasjer av radioaktivitet. Dette gjelder mulige lekkasjer fra ubåtreaktorer, lagre for fast og flytende radioaktivt avfall, transportskip, -tog eller -biler, samt lagre for brukt atom-brensel.

Både ukontrollerte kjedereaksjoner og lekkasjer av radioaktivitet kan forårsakes av en rekke forhold. Kjente risikofaktorer er i første rekke teknisk svikt, brann, eksplosjon, menneskelige feil, slitasje og seismiske og klimatiske forhold. En risikovurdering krever at en tar alle disse risikofaktorene med i en samlet betraktning. Tabell 6 gir en oversikt over de objekter ved Nordflåtens ulike marinebaser som i varierende grad utgjør en radiologisk sikkerhetsrisiko.

Tabell 6: Objekter forbundet med en radiologisk sikkerhetsrisiko ved Nordflåtens marinebaser

4.3 Zapadnaja Litsa

Zapadnaja Litsa er Russlands største og viktigste base for atomdrevne ubåter. Basen ligger i Litsafjorden helt vest på Kolahalvøya, 45 kilometer fra grensen til Norge. Selve Litsafjorden er 16 kilometer lang og en til to kilometer bred. Litsafjorden går inn fra Motovskijfjorden, rett innenfor Fiskerhalvøya. Boligbyen til baseanleggene heter Zaozersk og ligger seks kilometer øst for de indre delene av Litsafjorden.[342] Frem til begynnelsen av 80-tallet het byen Severomorsk-7. Byen er også kjent under navnene Murmansk-150 og Zaozernyj. Det er omlag 30.000 innbyggere i Zaozersk, de fleste marinepersonell og deres familier. Byggingen av byen startet i 1959, samtidig med at de første baseanleggene ble bygget. Bilveien til Zapadnaja Litsa svinger av fra hovedveien mellom Murmansk og Nikel noen kilometer vest for Litsaelven. Et jernbanespor til basen ble bygget på 80-tallet, men ble aldri ferdigstilt og har derfor aldri vært i bruk.[343] Jernbanesporet går frem til Nerpitsja hvor ubåtene av prosjekt 941 - Typhoon klasse er stasjonert.

Kart, 9 kb.
Kart 2. Zapadnaja Litsa.

Det er fire baseanlegg i Zapadnaja Litsa. Disse er Malaja Lopatka, Bolsjaja Lopatka, Nerpitsja og Andrejevabukten. Den store utbyggingen av marinebasen Zapadnaja Litsa skjedde på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Den totale lengden på havneanleggene ved basen er 20.600 meter.[344] Basen har tradisjonelt blitt tilført de nyeste atomubåtene etter hvert som disse har blitt tatt i bruk av marinen. Dette gjelder både angrepsubåter, strategiske ubåter og taktiske ubåter. Zapadnaja Litsa har også vært basen for Sovjetunionens tre forsøksubåter av prosjekt 645 (K-27), prosjekt 661 - Papa klasse (K-162) og prosjekt 685 - Mike klasse (K-278 Komsomolets).

Dette satellittbildet av Zapadnaja Litsa er fra 1989. På vestsiden av fjorden vises Nordflåtens største mellomlager for brukte brenselselementer i Andrejevabukten. De tre baseanleggene for atomubåter vises på østsiden av fjorden. Til høyre i bildet vises Zaozersk og landbruksarealet rundt.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

4.3.1 Malaja Lopatka

Det første baseanlegget som ble bygget i Zapadnaja Litsa var Malaja Lopatka, som ble bygget på slutten av 50-tallet. Sovjetunionens første atomubåt, K-3, ble stasjonert her fra og med sommeren 1958. Året etter, i 1959, ble den første atomubåtgruppen, bestående av K-5, K-8 og K-14, stasjonert i Malaja Lopatka.[345] Akademiker Aleksandrov ledet personlig utprøvingen av atomreaktorene på de første atomubåtene fra basen Malaja Lopatka på slutten av 50-tallet.[346] Da kaianleggene i Bolsjaja Lopatka to kilometer lengre inn i fjorden sto ferdig i første halvdel av 60-tallet, ble atomubåtene overført hit, og Malaja Lopatka ble brukt til reparasjoner av atomubåter. I dag er det blant annet en flytende reparasjonsfabrikk her, i tillegg til fem pirer.[347]

Foto, 61 kb.
Zaozersk er den lukkede basebyen i Zapadnaja Litsa. Byen har omkring 30.000 innbyggere, de fleste ubåtmannskaper og annet militært personell, samt deres familier.

4.2.2 Bolsjaja Lopatka

Det andre baseanlegget som ble bygget opp i Zapadnaja Litsa var Bolsjaja Lopatka, to kilometer lengre inn i fjorden. Det er ved dette baseanlegget det i dag er flest atomdrevne ubåter stasjonert. Tidligere var det noen 1. generasjons atomubåter her, men i dag er det bare atomubåter av 2. og 3. generasjon.[348] Totalt er det stasjonert 32 operative atomubåter, samt to atomubåter som er tatt ut av drift, i Bolsjaja Lopatka.[349] De to ubåtene (K-493 og K-373) som er tatt ut av drift, er av prosjekt 705 - Alfa klasse.[350] I ubåt K-373 er atombrenselet fortsatt i reaktoren. Ubåten som fortsatt er i drift er K-123.[351] Det er to atomubåter av prosjekt 949 - Oscar-I klasse (K-525 og K-206) og seks atomubåter av prosjekt 949 A - Oscar-II klasse (K-148, K-119, K-410, K-266, K-186 og K-141). Det er ni ubåter av prosjekt 671 RTM - Viktor-III klasse og minimum 11 ubåter av prosjekt 671 R - Viktor-I klasse og prosjekt 671 RT - Viktor-II klasse. Nordflåtens fire ubåter av prosjekt 945 - Sierra klasse (Barracuda, Condor, Carp (K-239) og Crab (K-276)) er også normalt stasjonert i Bolsjaja Lopatka.[352] Barracuda er for tiden ved marineverftet Sevmasj i Severodvinsk hvor den moderniseres etter en kollisjon med den amerikanske atomubåten Baton Rouge like utenfor Kildinøya ved utløpet av Murmanskfjorden den 11. februar 1992.

Foto, 39 kb.
Ved baseanlegget i Bolsjaja Lopatka er det stasjonert ubåter av Viktor-, Alfa- og Oscar-klassene. Baseanlegget ligger på østsiden av Litsafjorden, rett overfor Andrejevabukten.

Ved kaianleggene i Bolsjaja Lopatka er det åtte pirer og en flytedokk for reparasjoner av atomubåter.[353] Flytedokken sank i januar 1996. Strålesikkerhetstjenesten ved basen tar prøver av vannet i første kjølekrets til ubåtreaktorene. Det finnes et lager for ioniserende strålekilder ved baseanlegget, og også et mindre lager for fast og flytende radioaktivt avfall som genereres under arbeidet med å teste kjølevannet i 1. krets. Etter hvert som dette mellomlageret fylles opp, blir avfallet overført til det store lagringsanlegget i Andrejevabukten, som ligger på andre siden av Litsafjorden. I mellomlageret i Bolsjaja Lopatka finnes det omlag 2 m³ med fast radioaktivt avfall.[354]

4.3.3 Nerpitsja

Det nyeste baseanlegget er Nerpitsja. Dette ligger nesten helt innerst i Litsafjorden. De første kaianleggene her ble ferdige på slutten av 60-tallet. Da baseanlegget ble tatt i bruk, ble det stasjonert atomubåter av prosjekt 675 - Echo-II klasse her. Noe senere ble også atomubåter av prosjekt 658 - Hotel klasse stasjonert i Nerpitsja.[355] I 1977 ble alle atomubåtene overført til andre marinebaser på Kolahalvøya. Årsaken var at Nerpitsja skulle bygges om for å bli baseanlegg for de kommende 175 meter lange gigantubåtene av prosjekt 941 - Typhoon klasse. Byggingen av den første ubåten av denne klassen startet i 1977.[356] I løpet av årene 1977 til 1981 ble baseanleggene i Nerpitsja utvidet med blant annet tre store pirer og en rekke nye anlegg på land. Flere av anleggene som ble påbegynt i forbindelse med at de nye atomubåtene skulle baseres her, ble aldri ferdigstilt. Dette gjelder for eksempel et større anlegg for ekstern forsyning av energi til ubåtene. Årsaken til at det ikke ble ferdigstilt, var at mange av delene til anlegget aldri kom frem til Zapadnaja Litsa. Også flere kraner som skulle bygges ved de tre nye pirene, ble aldri satt opp. I dag er det seks atomubåter av prosjekt 941 - Typhoon klasse (TK-208, TK-202, TK-12, TK-13, TK-17 og TK-20) stasjonert i Nerpitsja.[357] De tre pirene i Nerpitsja ligger rett under en bratt fjellside. Tidlig på 80-tallet gikk det et jord- og steinras her som ødela endel bygninger nede ved kaianlegget.

Foto, 62 kb.
Nerpitsja ligger i de indre delene av Litsafjorden. I forbindelse med baseanlegget er det også en tørrdokk hvor det utføres reparasjonsarbeid på Typhoon-ubåtene. Det er også et mindre midlertidig lager for fast og flytende radioaktivt avfall.

Det er også et skipsreparasjonsanlegg på land og en stor flytedokk her. Et lager for radioaktive kilder, samt et lager for fast og flytende avfall ligger på land. Dette er et lite midlertidig lager, og avfallet herfra overføres til Andrejevabukten med jevne mellomrom.

Ved disse tre pirene i Nerpitsja er de seks ubåtene av Typhoon-klassen stasjonert. Ubåtene har 200 strategiske atomstridshoder hver, det vil si at når alle ubåtene ligger ved kaianleggene er det her tilsammen 1.200 atomstridshoder. Det andre militære marinefartøyet ved kaianlegget er Aleksandr Brykin, et transportskip med strategiske atomraketter som kan lastes over til Typhoon-ubåtene i åpen sjø. Skipet har et lagringsrom for 16 raketter med 10 atomstridshoder hver.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

4.3.4 Andrejevabukten

Andrejevabukten er det eneste av de fire baseanleggene i Zapadnaja Litsa hvor det ikke er stasjonert atomubåter. Andrejevabukten ligger på vestsiden av Litsafjorden, 5 kilometer i luftlinje fra byen Zaozersk. Det er både vei- og båtforbindelse hit. I Andrejevabukten finnes Nordflåtens største lager for radioaktivt avfall og brukt atombrensel.[358] Anleggene her dekker omlag 20 dekar. Følgende bygninger og anlegg finnes i Andrejevabukten:

1. Pir hvor skip med brukt atombrensel, eller flytende og fast radioaktivt avfall, losser og laster.
2. Havneanlegg (bygg nr. 32).
3. Sanitærpost for kontroll og behandling av personalet som arbeider ved anleggene (bygg nr. 50).
4. Bygning for rensing av flytende radioaktivt avfall (har aldri blitt tatt i bruk). Brukes i dag til andre formål.
5. Bassenglager for brukt atombrensel, bygning nr. 5. Lageret ble tømt og tatt ut av bruk i 1989.
6. Tre store, halvt underjordiske betongbeholdere for tørrlagring av brukt atombrensel.
7. Kran for omlasting av brukte brenselselementer fra og til de tre betongbeholderne.
8. Et inngjerdet område hvor det lagres beholdere med brukt atombrensel.
9. Betongbunker inndelt i avdelinger og åpent område med fast radioaktivt avfall.

Foto, 53 kb.
Dette er Nordflåtens største lagringsanlegg for brukte brenselselementer, fast- og flytende radioaktivt avfall. De nummererte stedene henviser til tallene i teksten og på kartet. Flere lekkasjer fra disse anleggene har ført til radioaktiv forurensning i fjorden.

Kart, 6 kb.
Kart 3. Oversikt over de ulike installasjonene i Andrejevabukten. De nummererte stedene henviser til tallene i teksten og på bildet.

Underjordiske beholdere for lagring av flytende radioaktivt avfall.

• Lager for nytt atombrensel (bygg nr. 34).
• Spesialvaskeri for radioaktivt kontaminert utstyr (bygg nr. 4).
• Bygning for dekontaminering av omlastingsutstyr (har aldri blitt tatt i bruk).
• Lager og oppbevaringssted for omlastingsutstyr.

I tillegg er det et dieselfyrt kraftverk, et mekanisk verksted, en transformatorstasjon, et diesel/oljelager og et kaianlegg.

Alle bygningene og anleggene, unntatt betongtankene for tørrlagring av brukt atombrensel og tilhørende kran, ble bygget mellom 1960 og 1964. I dag er de i en særdeles dårlig teknisk tilstand. I 1986 vedtok Forsvarsdepartementet å rekonstruere de fleste anleggene for behandling av radioaktivt avfall i Andrejevabukten. Forslaget omfattet også bygging av et nytt lasteanlegg for brukt atombrensel og annet fast radioaktivt avfall ved pirene (anlegg nr. 104). Ingen av disse prosjektene har blitt iverksatt, samtidig som en rekke regler som er fastsatt for kontroll og opptelling av ulikt avfall ikke følges.[359]

Det er ingen fastboende i Andrejevabukten. Arbeiderne blir fraktet frem og tilbake med båt fra østsiden av Litsafjorden for hvert skift. I 1993 ble det fastslått at kun 64 prosent av oppsatt arbeidsstyrke rent faktisk var tilstede ved anleggene i Andrejevabukten.[360] Det er ingen avsperring rundt området. Ved noen av de sentrale lagrene er det vaktposter og omkransende gjerder som delvis er brutt ned. Sikkerheten ved lagrene har blitt kraftig kritisert etter at det ble stjålet to brenselselementer herfra natt til 29. juli 1993. Brenselselementene ble senere funnet 600 meter fra lagerbygningen, og to offiserer ble dømt for tyveriet. I ettertid har det blitt satt opp en væpnet vakt ved lageret for nytt atombrensel. Ved lageret for nytt atombrensel er det heller ingen beskyttelse mellom de ulike brenselselementene. Dette innebærer en teoretisk mulighet for ukontrollerte kjedereaksjoner. Det er ingen brannalarm ved anlegget.[361]

Totalt er det lagret 21.000 brukte brenselselementer og opp mot 12.000 m³ fast og flytende radioaktivt avfall i Andrejevabukten. Denne totalsummen inkluderer også kontaminert utstyr som fortsatt befinner seg i bygning nr. 5, hvor det tidligere var et bassenglager for brukt atombrensel.

Lagring av fast radioaktivt avfall

Fast radioaktivt avfall lagres innenfor et eget område på 80 x 120 meter, som ligger omlag 200 meter fra sjøen. Etterhvert som seksjonene i dette lageret ble fylt opp, ble de murt igjen med sement. Omkring halvparten av det radioaktive avfallet er lagret i en betongbunker. Resten lagres på en åpen plass ved siden av denne bunkeren. Avfallet i bunkeren er pakket i standardcontainere på 1 m³ hver, mens bare 1/3 av avfallet på plassen utenfor er lagret i containere. Utstyr av store dimensjoner lagres uten særskilt beskyttelse. Tilsammen er det i overkant av 6.000 m³ fast radioaktivt avfall ved dette lageret. Det meste av avfallet er lavaktivt, men det er også noe høyaktivt avfall. Dette er kontrollstaver fra reaktorer, andre deler fra reaktorer og hydrauliske deler av pumper til reaktorenes første kjølekrets. Området rundt dette lageret er radioaktivt kontaminert.[362] Byggingen av en ny betongbunker, beregnet på fast radioaktivt avfall, har delvis stanset opp.

Lagring av flytende radioaktivt avfall

Høyradioaktivt flytende avfall lagres i fem underjordiske beholdere som hver er på 400 m³. Den samlede aktiviteten i det faste og i det flytende avfallet er minimum 37 GBq (1.000 Ci). Det meste av det flytende radioaktive avfallet som i dag lagres i disse tankene, er vann fra reaktorenes første kjølekrets. Det ble bygget et anlegg for rensing av flytende radioaktivt avfall ved siden av bygning nr. 5 tidlig på 60-tallet. Dette renseanlegget ble aldri tatt i bruk, og prosjektet ble skrinlagt i 1964. I dag er det så forfallent at det ikke kan repareres. Det har vært planer om å rekonstruere anlegget slik at det kunne tas i bruk fra og med 1998.[363] Dette arbeidet har derimot ikke startet, og det ser ut til at planene er skrinlagt. Ingen av Nordflåtens serviceskip for flytende radioaktivt avfall og brukt atombrensel er stasjonert i Andrejevabukten, men de anløper periodisk for levering eller mottak av brukt atombrensel og fast og flytende radioaktivt avfall. Underjordiske rør fra kaianleggene til tankene for flytende avfall fungerer ikke. Lasting og lossing skjer derfor manuelt via tanker som kjøres med lastebil.

Lagring av brukt atombrensel [364]

Det første lageret for brukt atombrensel, bygning nr. 5, ble tatt i bruk i 1962. I 1973 ble lageret utvidet. Lagerbygningen er av betong og består av to rektangulære basseng som innvendig er belagt med stålplater. Det totale volum i hvert av disse bassengene er 1000 m³. Bassengene er 60 meter lange, 3 meter brede og 6 meter dype. Vannvolumet i den eldste delen er 600 m³. I den delen som ble tatt i bruk i 1973, er vannvolumet 1.400 m³. Selve bygningen er 70 meter lang og 18 meter høy. Da lageret ble tatt i bruk, ble det forutsatt at det brukte atombrenselet skulle lagres under vann i bassengene. Kontroll av vannivået og eventuelle reguleringer skulle skje fra nabobygningen hvor renseanlegget for flytende radioaktivt avfall var konstruert. Men siden dette anlegget ikke ble tatt i bruk, måtte kontrollmålinger og reguleringer av vannstanden utføres manuelt. Brenselselementene ble satt sammen fem eller sju i lag og oppbevart i beholdere. Vekten av hver beholder med atombrensel var opptil 350 kilo. Kapasiteten i lageret var frem til 1973 på 550 slike beholdere. Etter at andre byggetrinn var fullført, ble kapasiteten økt med 2.000 beholdere til totalt 2.550 beholdere med mellom 12.750 til 17.850 brenselselementer, tilsvarende 54 til 76 reaktorkjerner. På grunn av senere kapasitetsproblemer for lagring av brukt atombrensel i Nordflåten, ble det vurdert å plassere beholderne tettere sammen i bassengene. Dette ble ikke gjort på grunn av strålesikkerhetshensyn.

Brukte brenselselementer til lagerbygning nr. 5 kom fra alle Nordflåtens skipsverft hvor utskifting av brenselselementer ble utført. Beholderne ble transportert med Nordflåtens serviceskip av prosjekt 326 M, og senere prosjekt 2020 - Malina klasse, til et spesialkonstruert kaianlegg i Andrejevabukten. Her ble serviceskipenes egne kraner brukt til å laste beholderne fra lagerrommene over i en større transportcontainer. Denne ble igjen heist over til en dumper av typen BELAZ-450. Denne kjørte opp til bygning nr. 5. Omlastingen fra denne dumperen skjedde inne i bygning nr. 5 med en kran med en løftekapasitet på 15 tonn. Nede i et omlastingsrom ble beholderne med brukt atombrensel tatt ut av transportcontaineren og over i vannbassenget hvor de ble festet på et kjedeoppheng under en kranvogn i taket på bygningen. Denne vognen ble kjørt frem til stedet i bygningen hvor beholderen med brenselselementene skulle henge.

Foto, 25 kb.
Beholdere med brukte brenselselementer ble transportert til bygning nr. 5 med lastebiler av denne typen, BeLAZ-450, fra kaianlegget 350 meter nedenfor. Her er lastebilen ved dosimeter-sjekken ved inngangen til bygning nr. 5. Beholderen vises på lasteplanet.

Beholderne med brukte brenselselementer ble hengt opp slik at det var fire meter vann til overflaten av bassenget. På denne måten skulle det forhindres at den sterke strålingen utgjorde en fare for arbeiderne ved anlegget, samtidig som man sikret kjøling til de varmeutviklende brenselselementene. Et av de første problemene som oppsto ved lageret, var at vann trengte inn i beholderne slik at det ble direkte kontakt mellom brenselet og vannet i bassenget.

I februar 1982 oppdaget personalet i bygning nr. 5 at vannstanden i bassengets del 2 hadde sunket, og en alvorlig lekkasje ble dermed avdekket (se avsnittet under). Det ble konstatert at lageret ikke lenger var egnet for bruk. Etter dette ble det iverksatt tiltak for å ta brenselselementene ut av bygning nr. 5.

Foto, 48 kb.
I den høyeste bygningen på bildet ble det tidlig på 60-tallet bygget et renseanlegg for flytende radioaktivt avfall. Dette anlegget ble aldri tatt i bruk, og bygningen er i dag i så dårlig stand at det ikke er mulig å ta anlegget i bruk. Flytende radioaktivt avfall lagres i fem underjordiske tanker ved siden av denne bygningen. Helt til høyre i bildet er bygning nr. 5 hvor det tidligere var et bassenglager for brukte brenselselementer.

Foto, 27 kb.
Oversiktsbilde fra innsiden av bygning nr. 5 hvor det tidligere var to bassenger for brukte brenselelementer. Bildet er tatt mens arbeidet med å rydde opp etter lekkasjene på 80-tallet skjedde. Her arbeides det med å heise opp et brenselselement fra bunnen av bassenget. Alt utstyret som ble brukt er radioaktivt kontaminert. Også bygningen i seg selv må i dag regnes som radioaktivt avfall.

Foto, 24 kb.
Bildet viser deler av det ødelagte lokket over bassenget i bygning nr. 5. Rørene under lokket var en del av kjølesystemet for bassenget. Kjølesystemet var nødvendig for å kontrollere varmeutvikling i vannet rundt brenselselementene.

Foto, 28 kb.
Bildet viser knuste brenselselementer i bunnen av bassenget i bygning nr. 5. Beholderne, som hang ned i kjetting, falt ned og brenselspinnene ble delvis knust mot bunnen. Etter at dette bildet ble tatt har bunnen av bassenget blitt halvt dekket av betong. Radioaktiv forurensning på bunnen er årsaken til at det i dag fortsatt måles sterk stråling (400 mGy/t 40 R/t) i dette området av bygning nr. 5. Disse delene av bassenget må behandles som høyaktivt avfall.

Ulykken ved lageret for brukt brensel [365]

Som nevnt ovenfor, ble det i februar 1982 oppdaget at vannstanden i bassengene i bygning nr. 5 hadde sunket dramatisk. Nærmere undersøkelser viste at årsaken var en alvorlig lekkasje av sterkt radioaktivt vann fra bassengene. De første offentlige opplysningene om denne ulykken ble fremsatt av Miljøstiftelsen Bellona i mars 1993.[366] Den første offisielle bekreftelsen på at det hadde vært en lekkasje av radioaktivitet i Andrejevabukten kom senere samme år, da Russlands miljørådgiver Aleksej Jablokov la frem en statlig rapport om dumping av atomavfall i havet.[367] Her følger en beskrivelse av hva som skjedde i detalj:

Lekkasjen i basseng to ble oppdaget i de nedre delene av betongveggen, som på innsiden var dekket med stålplater. Det var disse stålplatene som hadde sprukket. På utsiden av bygningen hadde noe av vannet frosset til is. Det ble nedsatt en kommisjon bestående av spesialister fra Nordflåten. Deres beregninger viste at lekkasjen var på omkring 30 liter i døgnet. Denne kommisjonen arbeidet i lag med konstruktørene av bygning nr. 5 for å utarbeide en tiltaksplan. Imens økte omfanget av lekkasjen. I april 1982 ble lekkasjen beregnet til 100 liter i døgnet. Måleinstrumenter som ble satt opp på utsiden av veggen hvor lekkasjen fant sted, viste at strålingen var på 15 mGy/t (1,5 R/t). Radioaktiviteten i vannet på bunnen av bassenget var på rundt 150 MBq/l (4 x 10-3 Ci/l). Radioaktiviteten i vannet som lakk ut ble på utsiden av bygningen målt til rundt 110 MBq/l (3 x 10-3 Ci/l).

I august 1982 startet arbeidet med å dekke de nedre delene av veggen og bunnen i bassenget med betong. Omkring 600 m³ betong ble benyttet. Samtidig ble det forsøkt å filtrere vannet som lakk ut på utsiden av bygningen. Formålet var å forhindre at vannet rant nedover mot sjøen og kontaminerte dette området. Det er 350 meter fra bygning nr. 5 ned til sjøen. Denne filtreringen viste seg å være lite effektiv. Like lite effektiv var forsøkene på å stanse lekkasjen. Mot slutten av september 1982 økte lekkasjens omfang dramatisk og ble beregnet til å være opp mot 30 tonn i døgnet. Vannstanden i bassenget sank så mye at det oppsto en fare for at beholderne med brenselselementer ikke lenger ville bli dekt med vann. Dette ville gi arbeiderne store stråledoser, og radioaktiv kontaminering av det andre bassenget i bygningen og av bekken som rant nedover mot Litsafjorden. De lite effektive tiltakene som ble satt i verk av spesialistene fra Minatom, gjorde at Nordflåten selv tok på seg alt ansvaret for å stanse lekkasjen og hindre en større katastrofe for lokalområdet. Betydelig større ressurser ble satt inn. Det ble besluttet å plassere et lokk av jern, bly og betong over bassenget som en beskyttelse mot gamma-strålingen. Den 5. oktober 1982 godkjente Nordflåtens øverstkommanderende, Admiral A. Mikhajlovskij, en plan for håndtering av ulykken og videre opprydning. Denne planen forutsatte at følgende tiltak ble satt i gang:

• Fullføre arbeidet med å dekke til bassenget hvor lekkasjen var.
• Sette i gang et renseanlegg for radioaktivt vann for å minske radioaktiviteten i begge bassengene.
• Forberede uttak av atombrenselet i basseng nr. 2.
• Bygge en rørledning for tilførsel av vann til bassengene som også kunne brukes til tømming.
• Intensivere arbeidet med å ferdigstille betongtank 3A for mottak av brensel fra bygning nr. 5.
• Dekontaminering av området rundt bygning nr. 5.

For å realisere disse punktene ble det dannet en ny arbeidsstab, ledet av marinens tekniske sjef V. Perovskij. Han var også mannen som foreslo å ta i bruk betongtankene 3A, 2A og 2B for lagring av brenselselementer.

Mens arbeidet med å dekke til det første bassenget pågikk i november 1982, ble det oppdaget at vannstanden i basseng nr. 2 fortsatt sank. I løpet av en uke var den gjennomsnittlige lekkasjen på 10 tonn i døgnet. Aktiviteten i vannet som lakk ut var på 11 MBq/l (3 x 10-4 Ci/l). I desember 1982 var lokket over basseng nr. 1 ferdigbygget, og lekkasjen var redusert slik at vannivået holdt seg på rundt tre meter. Aktiviteten i vannet i dette bassenget var 1,9 MBq/l (5 x 10-5 Ci/l). Lekkasjen i basseng nr. 2 var på omkring tre tonn i døgnet, og aktiviteten var fortsatt på 11 MBq/l (3 x 10-4 Ci/l). I og med at nytt vann hele tiden ble pumpet inn, holdt vannstanden seg på rundt fire meter.

En spesialkommisjon fra Forsvarsdepartementet besøkte Andrejevabukten den 14. februar 1983. De godkjente de tiltakene som var satt i verk for å stanse lekkasjene og ombyggingen av de tre betongtankene for lagring av brenselselementer. Samtidig ble det besluttet at bygning nr. 5 ikke lenger skulle brukes til lagring av brukte brenselselementer. I juni 1983 startet arbeidet med å ta ut beholderne med brenselselementer fra basseng nr. 2. Det var på dette tidspunktet i dette bassenget strålingen var sterkest. De fleste av beholderne ble overført til betongtank 3A, mens en del ble transportert til Majak. Uttaket av de i alt 1.000 beholderne var fullført i januar 1984. Problemet var at en betydelig del av brenselselementene hadde falt ut av beholderne. Disse måtte heves opp fra bunnen av bassenget. Omkring 70 beholdere var det ikke mulig å heve på normal måte, og det ble derfor laget noen spesialkraner for å få opp disse. Det ble bestemt at man skulle vente i to år med å ta ut beholderne fra basseng nr. 1, slik at strålingsnivået sank.

Etter at basseng nr. 2 var tømt og basseng nr. 1 var tildekket med lokk, ble de som hadde utført arbeidet belønnet med ekstra ferie og klokker med inngraverte navn. Lederen for arbeidet fikk en premie på 240 rubel, tilsvarende en halv månedslønn.

Uttaket av beholderne med brenselselementer i basseng nr. 1 og de 70 beholderne som var igjen i basseng nr. 2, startet i 1989. Begge bassengene ble tørrlagt og det ble tatt ut i alt 1.400 beholdere med brenselselementer. For å kunne ta ut de brenselselementene som hadde falt ned på bunnen av bassenget, ble det dannet en gruppe av spesialister fra flere institutter underlagt Minatom. Disse var NITI (Sosnovyj Bor), VNIPIET (St. Petersburg), FEI (Obninsk) og personer fra marinens treningssenter i Sosnovyj Bor. Gruppen besto av 12 til 14 personer og ble ledet av V. Bulygin. Omkring 120 brenselselementer hadde falt ned og blitt ødelagt. Disse ble hevet og transportert bort. Det er trolig at disse i dag oppbevares ved lageret for fast radioaktivt avfall i Andrejevabukten. Den mest risikofylte oppgaven var å pakke de ødelagte brenselselementene inn i nye beholdere. Det er rapportert at sju eller åtte av arbeidsgruppens personer ble utsatt for en stråledose på 90 til 100 mSv (9 til 10 ber). Høyeste tillatte årlige dose er på 50 mSv (5 ber). Etter at arbeidet var fullført, ble arbeiderne tildelt ulike ordener fra Sovjetunionen og noen av dem fikk en priviligert rett til anskaffelse av bil. V. Bulygin, som ledet gruppen, ble tildelt medaljen "Helt av Sovjetunionen". De samlede utgifter til arbeidet med å tømme bygning nr. 5, var i 1989-pris på rundt 5 millioner rubler.

Totalt er det beregnet at det lakk ut 3.000 m³ vann med en total aktivitet på minimum 110 TBq (3.000 Ci) i løpet av tiden lekkasjen pågikk.[368] Målinger som ble gjort våren 1995, viste at bekken som renner ned fra lagerbygning nr. 5 er radioaktivt kontaminert.[369] Totalt er et område på 1.300 m² radioaktivt kontaminert. Også i sjøen utenfor Andrejevabukten er det målt radioaktiv kontaminering.[370] Man antar også at mye av det radioaktive vannet rant ned i grunnen utenfor bygningen. Undersøkelser av grunnen er ikke gjennomført.

Bygning nr. 5 er i dag ikke i bruk og befinner seg i en særdeles dårlig tilstand. Det er ikke gjennomført noen dekontaminering av bygningen, og mye av utstyret befinner seg der fortsatt. Inne i hele bygningen er det forhøyede stråleverdier. De mest ekstreme verdiene er målt på bunnen av bassengene; i enkelte områder er gamma-strålingen opptil 400 mGy/t (40 R/t). Dette skyldes at det fortsatt er søl av bestrålt uran fra brenselselementene som falt ned.[371] Det eksisterer ingen oversikt over hvor mye slikt uransøl som fortsatt er i bygning nr. 5. Det har blitt foreslått å dekke til bunnen i bygningen med spesialmasse, men dette har ikke blitt realisert. Deler av bygningsmaterialet i bassengene og noe av utstyret i bygningen betraktes som høy- og mellomaktivt avfall. Det har vært foreslått å bruke bygning nr. 5 som lagringssted for annet fast radioaktivt avfall fordi det etablerte lageret for dette i Andrejevabukten allerede er overfylt. På grunn av bygningens dårlige stand, har ikke dette blitt realisert. Kort sagt finnes det ingen planer for hva som skal skje med bygning nr. 5 i fremtiden.

Lagringstanker for brukt atombrensel

Etter forslag fra spesialister i den tekniske avdelingen i Nordflåten, ble det utarbeidet et forslag om å bygge om tre store, halvt underjordiske betongtanker til fremtidig lagring av brukt atombrensel. Disse tre tankene var opprinnelig konstruert for lagring av flytende radioaktivt avfall, men hadde aldri blitt tatt i bruk til dette formålet. Tankene er hver på 1.000 m³ og ligger rett bortenfor bygning nr. 5. Grunnen til at disse lagringstankene ble foreslått benyttet, var at lekkasjene ved bygning nr. 5 gjorde at en måtte finne et lagringsanlegg som raskt kunne tas i bruk. Forslaget ble vedtatt av Nordflåtens ledelse og ombyggingskostnadene var etter 1982-priser på 400.000 rubler. Under ombyggingen ble det satt inn rør med en tykkelse på 25 til 27 cm, slik at en og en beholder med 7 brenselselementer kunne lagres separat. Mellom rørene ble det fylt sement. Slik oppbevaring av brukt atombrensel kalles tørrlagring i og med at det ikke brukes vann til avkjøling og sperring for stråling. For å sikre kjølingen ble det isteden bygget en ventilasjonssentral.

Foto, 29 kb. Foto, 23 kb. Bildet viser arbeidet med å overføre en beholder med brukte brenselselementer til lagringstank 2A. Totalt lagres det 1.200 beholdere i denne tanken. Bruken av disse tankene for lagring av brukte brenselselementer var ment å være høyst midlertidig. I dag er tankene i svært dårlig forfattning.
Bildet til høyre viser kranen som benyttes til overføring av brenselelementene til lagringstankene.

Ombyggingen av den første betongtanken (3A) startet i november 1982. Det var militært personell som gjennomførte arbeidet. Betongtanken ble tatt i bruk etter 7 måneder, i juni 1983. Den andre (2A) og den tredje (2B) betongtanken ble tatt i bruk i 1985 og 1986. I den første tanken er det 900 beholdere med brenselselementer, og i de to nyeste tankene er det 1.200 beholdere i hver. Dette tilsvarer omkring 21.000 brenselselementer, tilsvarende 90 reaktorkjerner.

På grunn av den raske overføringen av brenselselementene fra bygning nr. 5, ble ikke alle brenselselementene registrert. En har derfor ikke i dag noen oversikt over hvilke brenselselementer som er lagret i de forskjellige rørene i lagringstankene. Alle de tre tankene er i dag helt fulle. For å løfte beholderne med brenselselementer inn og ut av tankene er det bygget en portalkran (KPM-40) med en 30 meter lang løftearm og en løftekapasitet på 40 tonn. Det ble samtidig bygget en post for sanitærbehandling og en dosimeterkontroll.

De tre betongtankene ble tilført de brenselselementer fra bygning nr. 5 som ikke var ødelagt. Fra og med 1984 ble det også tilført brenselselementer fra de regelmessige utskiftingene av brensel i ubåtreaktorer. Da betongtankene ble tatt i bruk, var det meningen at de bare skulle fungere som et kortsiktig midlertidig lager inntil et nytt lager ble bygget. Planen var at brenselselementene bare skulle være der i 3 til 4 år. Den beskyttelsen som ble bygget rundt tankene for å forhindre korrosjon og ekstern stråling, ble derfor ikke dimensjonert for å vare lengre enn i fire år. Lagringstankene ble bygget for raskt til at en kunne inkludere nødvendige sikkerhetstiltak. Lagringen tilfredstiller derfor ikke den russiske marinens egne regler for lagring av brukt atombrensel.[372] Planer om å bygge en ny lagringsbygning i Andrejevabukten har eksistert siden 1984.[373] Det er konstruksjonsbyråer underlagt Minatom som har prosjektansvaret for det nye lageret. Foreløpig eksisterer disse planene bare på papiret, noe som trolig skyldes mangel på finansiering.

Foto, 25 kb.
Arbeiderne som heiser de brukte brenselselementene inn eller ut av lagringstanken står beskyttet bak en vegg av betong og bly. Et luftkjølesystem forhindrer varmeutvikling i lagringstankene. Mellom rørene med brenselselementer er det betong.

Illustrasjon, 9 kb.
Tegningene viser transporten av brukte brenselselementer til lagringstankene i Andrejevabukten. Containere fraktes med serviceskip av prosjekt 2020 - Malina klasse fra Nordflåtens marinebaser eller marineverft til Andrejevabukten (1). Serviceskipets egne kraner benyttes til overføringen av beholderne til lastebilen av type BeLAZ-450 ved pirene (2). Lastebilen kjører 300 meter oppover langs veien til lagringstankene (3), hvor kranen av type KPM-40 benyttes til å heise av beholderne. Disse blir plassert på et betongdekke ved siden av lagringstankene (4). Senere blir beholderne løftet over til lagringstanken og de brukte brenselselementene heises ned i rørene for lagring (5).

Foto, 37 kb.
Bildet viser lagringstankene 2A og 2B. Disse ble tatt i bruk i 1985 for midlertidig lagring av brukte brenselselementer. I hver av tankene er det lagret 1.200 beholdere med brukte brenselselementer. I en tredje tank er det lagret 900 slike beholdere. Tankene var opprinnelig bygget for lagring av flytende radioaktivt avfall. Lagringen av brukte brenselselementer skulle være midlertidig inntil et nytt lagringsanlegg var bygget i Andrejevabukten. Betonglokkene over tankene er i svært dårlig tilstand. En større sprekk kan sees på bildet. Tankene ligger omkring 300 meter fra sjøen.

Utendørslager med brukt atombrensel

I tillegg til de tre betongtankene, lagres det også beholdere med brukte brenselselementer på en åpen plass i Andrejevabukten. Disse beholderne inneholder brensel fra de første utskiftingene av brensel på sovjetiske atomubåter. 52 slike beholdere ble satt på denne plassen i 1962. I 1991 ble 20 av beholderne tømt, og de brukte brenselselementene ble transportert til Majak. 32 beholdere med mellom 200 og 220 brenselselementer står fortsatt lagret utendørs i Andrejevabukten. Det er ikke tatt noen avgjørelse om hva som skal skje med dem. Det mangler også nøyaktige data om disse beholdernes innhold. Siden beholderne har stått ubeskyttet mot vær og vind i snart 35 år, er de sterkt preget av korrosjon og rust. Lokket på endel av beholderne har sprukket slik at vann og snø eller is har kommet inn i direkte kontakt med brenselselementene. Dette har trolig medført store skader på brenselselementene, og en kan dermed ikke sende dem til reprosessering i lag med standard brenselselementer fra Nordflåtens atomubåter. Området hvor disse beholderne er lagret, er radioaktivt kontaminert.

Ved omlastingsstedet for brukte brenselselementer, ved siden av betongtankene 2A og 2B, står det seks transportbeholdere av type TK-11 (type 6), med brukte brenselselementer. Disse har ikke blitt lastet om fordi det ikke er ledig lagringskapasitet i betongtankene.[374]

Foto, 39 kb.
Ved et åpent og ubeskyttet område i Andrejevabukten lagres det 32 containere med totalt 200 - 220 brukte brenselselementer. Disse containerne har vært lagret slik siden 1961-62. Containerne er i svært dårlig forfatning. Hele området rundt disse containerne er radioaktivt kontaminert. Hver container inneholder like mye radioaktivitet som det som ble frigjort ved den første franske atomprøvesprengningen ved Mururoa i 1995.

Foto, 33 kb.
Et nærbilde av containerne som står lagret utendørs viser at det er store sprekker i lokket på flere av dem. Gjennom vinterhalvåret er de dekket av snø og is. De fleste brenselselementene i containerne er trolig sprukket og kan ikke transporteres bort fra området med standardutstyr.

Mengden uran lagret i Andrejevabukten

For nøyaktig å beregne den totale mengden ²³⁵U i de brukte brenselselementene som er lagret i Andrejevabukten, må en ha mer informasjon tilgjengelig. Men det er mulig å gjøre estimater ut fra den informasjon som i dag er tilgjengelig. I de tre betongtankene er det lagret brukte brenselselementer tilsvarende omkring 90 reaktorkjerner. Det er kjent at det er omkring 50 kilo med ²³⁵U i hver reaktorkjerne i 1.generasjons russiske atomubåter, mens det i 2. generasjons atomubåter er omkring 70 kilo ²³⁵U. 3. generasjons atomubåter har omkring 115 kilo ²³⁵U i hver reaktorkjerne. Totalt er det mellom 300 og 350 kilo uran i 2. og 3. generasjons ubåtreaktorer.[375]

Det er naturlig å anta at de fleste brenselselementene i de tre betongtankene i Andrejevabukten er fra 2. og 3. generasjons ubåtreaktorer, siden 1. generasjons atomubåter har vært ute av drift siden slutten av 80-tallet. Disse atomubåtene er i dag lagt i opplag med atombrenselet i reaktorene. På grunn av manglende kapasitet i mellomlagrene for brukte brenselselementer, har Nordflåten prioritert utskifting av atombrensel fra operative ubåter. Det er disse brenselselementene som befinner seg i lagringstankene i Andrejevabukten.

Den totale mengden uran blir dermed mellom 27.000 og 31.500 kilo. Mengden ²³⁵U er da mellom 6.300 og 10.350 kilo. For å gjøre nøyaktige beregninger, må en vite anrikingsgraden for hvert enkelt brenselselement, samt driftsintensiteten på reaktorene hvor brenselselementene har vært brukt.

4.4 Vidjajevo

Marinebasen Vidjajevo består av to baser for marinefartøyer. Disse er Ara-bukten og Ura-bukten. Selve byen Vidjajevo ligger på østsiden av Ura-bukten, seks kilometer nord for stedet Ura-bukten. Det er 20.000 innbyggere i byen. Fra begynnelsen på 60-tallet var det stasjonert dieselubåter ved basen. De første atomubåtene ble tilført basen i 1979.[376]

Kart, 11 kb.
Kart. 4. Marinebasen Vidjajevo og Sajda-bukten.

På 80-tallet var Ara-bukten en forholdsvis stor marinebase med atomubåter av alle tre generasjoner, men de siste årene har basens betydning minsket. I dag er det 14 atomubåter i opplag ved basen. Av disse er det ni ubåter av prosjekt 675 - Echo-II klassen og fem ubåter av prosjekt 670 - Charlie-II klassen. Tilsammen er det i ubåtene 23 reaktorer hvor brenselselementene ikke er tatt ut.[377] De operative ubåter som er stasjonert her, er av prosjekt 971 - Akula klasse.[378] Basen i Ara-bukten er en av Nordflåtens dårligst utstyrte baser.

Atomubåten K-192 (tidligere K-131), som hadde en reaktornedsmelting i juni 1989, var frem til 1994 lagt i opplag i Ara-bukten. Faren for at den skulle synke gjorde at den ble overflyttet til marineverft nr. 10 Sjkval i Poljarnyj.[379] I forbindelse med reaktornedsmeltingen på K-192 ble det sluppet ut 74 TBq (2000 Ci) til sjøen. Et område på 1 km² i Ara-bukten ble radioaktivt kontaminert.[380]

I tilknytning til marinebasen i Ara-bukten er det sprengt ut tre tunneler som først var ment å skulle skjule atomubåter. Tunnelene er 30 meter i diameter og har en lengde på 400 meter hver.[381] Tunnelene har aldri blitt helt ferdigbygget. Det har i flere år eksistert planer om å bruke disse tunnelene til lagring av reaktorseksjoner fra ubåter etterhvert som disse hugges opp. Bruk av tunnelene er ment som mellomlagring inntil et endelig deponi for atomavfall etableres i Nordvest-Russland. Det er antydet en lagring i 80 - 100 år for opptil 100 reaktorseksjoner. For tiden er det ingen finansiering til dette prosjektet.[382] Se forøvrig kapittel 6 som omhandler dekommisjonering av atomubåter.

I Ara-bukten er det også lagret en atomreaktor av typen Nurka som var ment å monteres på en dieseldreven ubåt. Det er fortsatt uranbrensel i denne reaktoren, men det er uklart om den noen gang har vært i drift.[383]

I Ara-bukten antas det også at det finnes et mindre lager for fast og flytende radioaktivt avfall. I tillegg finnes det en flytende lagringstank med et volum på 3 m³ som brukes til oppsamling av flytende radioaktivt avfall fra ubåter.

Ved Ura-bukten er det basert dieselubåter og noen mindre overflatefartøyer.[384]

4.5 Sajda-bukten

Sajda-bukten er et tidligere fiskevær som i 1990 ble annektert som militært område. Befolkningen som bodde der, ble flyttet. Sajda-bukten brukes i dag til lagring av skrog og reaktorer fra atomubåter. I april 1995 var det 12 ubåtskrog fortøyd ved tre pirer i Sajda-bukten. Det er 20 meters dyp ved pirene. Det kan lagres opptil seks skrog eller reaktorseksjoner ved hver pir. Den eldste av pirene ble bygget til bruk for de lokale fiskerne, og er over 30 år gammel. I følge sjefen på stedet kan denne synke når som helst.[385] På sikt skal det bygges enda flere pirer i Sajda-bukten, men mangel på finansiering har foreløpig stoppet prosjektet. I følge Nordflåtens spesialister kan reaktorseksjonene lagres på denne måten i inntil 10 år. Etter dette bør de tas opp i tørrdokk og fraktes til et lager hvor de ikke er i kontakt med vann, eller de bør hugges opp.

For tiden lagres 12 reaktoravdelinger ved de tre pirene. Fire av disse er fra ubåtene K-216 fab. nr. 424 (Yankee) med åtte seksjoner, K-415 fab. nr. 451 (Yankee) med tre seksjoner, K-241 fab. nr. 462 (Yankee) med tre seksjoner og K-463 fab. nr. 915 (Alfa) med påsveiste flytepontonger foran og bak. Fire av disse ble tauet til Sajda-bukten sommeren/høsten 1994.[386]

Foto, 37 kb.
Ved dette annekterte fiskeværet i Sajda-bukten lagres ubåtskrog og reaktorseksjoner ved tre pirer. Reaktorseksjonene som kuttes ut av ubåter under dekommisjoneringen ved marineverftene i Severodvinsk og Nerpa, slepes hit til Sajda-bukten. I dag er det fortøyd 12 reaktorseksjoner, men dette antallet forventes å stige i takt med pågående dekommisjonering av en rekke andre atomubåter.

Reaktoren fra K-463 ble tauet hit på slutten av 80-tallet. I reaktorseksjonen lagres det 20 tonn fast radioaktivt avfall som ble fylt på i Severodvinsk. Reaktorseksjonen ble vasket før den ble tauet til Sajda-bukten i 1994. Alle reaktorseksjonene er overført fra Severodvinsk. Også i fremtiden skal reaktorseksjoner som blir kuttet ut fra ubåter i Severodvinsk taues til Sajda-bukten.

Høsten 1995 var det planlagt å taue tre nye reaktorseksjoner til Sajda-bukten. De to første skulle taues fra Severodvinsk og stammer fra ubåtene K-228 (Yankee) og K-444 (Yankee). Begge disse er tre-seksjoners skrog. Den tredje skulle taues fra marineverftet Nerpa og er fra ubåten K-481 (Viktor-I).[387] Denne reaktorseksjonen har påmontert to flytepontonger. Ytterligere en reaktorseksjon fra Nerpa er ventet til Sajda-bukten i løpet av 1996. Denne kommer fra ubåten K-479 (Charlie).[388] Det skal også overføres et ubåtskrog fra Gadzjijevo.

Atombrenselet fra alle reaktorseksjonene som er lagt i opplag i Sajda-bukten er tatt ut, men det er planlagt å slepe reaktorseksjonen fra en ubåt av prosjekt 705 - Alfa klasse, med atombrensel i reaktoren, opp til Sajda-bukten i 1996.[389]

Kontrollen av ubåtskrogenes og reaktorseksjonenes flyteevne utføres av marinens personell, som bor i Sajda-bukten. Hvis et skrog eller en reaktorseksjon synker, er deres oppgave å gi beskjed til Nordflåtens redningstjeneste. Redningstjenesten skal da sende en slepebåt og forsøke å ta reaktor-seksjonen/skroget opp på land. Strålingskontrollen ved pirene utføres av Strålesikkerhetstjenesten fra marinebasen Gadzjijevo. Maksimalt tillatte strålingsnivå på utsiden av reaktorseksjonene er satt til 200 mR/t. Det er ikke rapportert at høyere strålingsnivå enn dette er målt utenfor reaktorseksjonene.

4.6 Gadzjijevo

Marinebasen Gadzjijevo består av to baseanlegg. Det ene ligger i Sajda-bukten ved byen Gadzjijevo, og det andre ligger i Olenja-bukten. Baseanlegget ved byen Gadzjijevo (også kjent under navnet Skalistyj) ble tatt i bruk i 1956 for dieseldrevne ubåter. Siden 1963 har det vært fast stasjonerte atomubåter her.[390] I dag er det stasjonert ubåter av prosjekt 667 BDRM - Delta-IV klasse, ubåter av prosjekt 667 BDR - Delta-III klasse og trolig noen ubåter av prosjekt 971 - Akula klasse ved baseanlegget.[391] Det ble nylig bygget et anlegg for utskiftning av brukte brenselselementer ved baseanlegget. I tillegg ligger seks atomubåter i opplag her.[392] I Gadzjijevo finnes det en egen sikkerhetstjeneste som disponerer flytende beholdere for flytende radioaktivt avfall. I tillegg lagres det 200 m³ flytende radioaktivt avfall og 2.037 m³ fast radioaktivt avfall i andre lagre.[393]

I Gadzjijevo er det et anlegg for utskifting av brukt atombrensel fra ubåter. Serviceskipene PM-12, PM-50, PM-78 og PM-128 er ofte basert her.[394]

Det andre baseanlegget ligger vest for Poljarnyj i Olenja-bukten. Her er det stasjonert to ubåter av prosjekt 667 BD - Delta-II klasse og sju ubåter av prosjekt 667 BDRM - Delta-IV klasse. Fire av Nordflåtens miniubåter av prosjekt 1851 - X-ray klasse og prosjekt 1910 - Uniform klasse er også stasjonert i Olenja-bukten.[395]

Ved denne marinebasen i Gadzjijevo er det stasjonert Delta- og Akula klasse ubåter. Marinebasen er en av Nordflåtens største. Ubåtene på bildet er av Delta-I og Delta-IV klassen.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

4.7 Severomorsk

Severomorsk er Nordflåtens hovedbase og administrasjonssenter. Byen ligger 25 km nord for Murmansk på østsiden av Murmanskfjorden og har 70.000 innbyggere. Nordflåtens store overflatefartøyer er stasjonert her. Av disse er de to atomdrevne slagkrysserne av prosjekt 1144 - Kirov klasse, Admiral Usjakov og Admiral Nakhimov.[396] Den nyeste atomdrevne slagkrysseren Petr Velikij vil bli overført fra skipsverftet i St. Petersburg til Severomorsk i løpet av 1996. Det er ingen fast stasjonerte atomubåter i Severomorsk.

Foto, 31 kb.
Severomorsk ligger ved Murmanskfjorden og er Nordflåtens hovedbase. Den lukkede byen har omkring 70.000 innbyggere og ligger 20 kilometer nord for Murmansk. De fleste overflatefartøyene til Nordflåten er stasjonert her, inkludert de atomdrevne slagkrysserne. Det er ingen fast stasjonerte atomubåter i Severomorsk.

I Severomorsk-regionens landsby Safonovo ligger båtreparasjonsfabrikken SRZ-82, hvor det finnes flere flytedokker for reparasjon av atomubåter og overflatefartøy. Her finnes regionens største flytedokk, hvor det blir utført reparasjonsarbeider på de største av Nordflåtens atomubåter - blant annet ubåter av prosjekt 941 - Typhoon klasse.

Åtte kilometer nord-øst for Severomorsk ligger landsbyen Sjtjukozero, hvor det er et stort lager av raketter, inkludert raketter med atomstridshoder.[397] I 1984 skjedde det en kraftig eksplosjon her, etterfulgt av en brann som tilintetgjorde et stort antall raketter. Brannen ble raskt nok slukket til at den ikke rakk å spre seg til atomrakettene.[398]

4.8 Gremikha

Gremikha er den østligste av Nordflåtens marinebaser på Kolahalvøya og ligger omkring 350 kilometer øst for Murmanskfjordens utløp, like ved grensen for isfritt hav vinterstid. Basen er også kjent under navnet Murmansk-140 og Iokanga. Andre stedsnavn i tilknytning til basen er Jagernaja og Ostrovnoj (bosetning for offiserer på ubåter). Det er bare tilgang til basen via sjøen eller med helikopter. Under vinterstormer er basen fullstendig isolert. Kaianleggene ligger på fastlandet innenfor Iokaganskij-øyene Tsjaitsjij, Vitte, Salnyj, Medvezjij og Pervyj Osusjnoj. Mellom øyene og fastlandet er det 5-600 meters bredde slik at det dannes en naturlig kanal. Den totale lengden på kaianleggene i Gremikha er 6.770 meter.[399]

Den første bosetningen ble etablert i Gremikha på 1800-tallet. På 1930-tallet var det en fangeleir for politiske fanger her. Gremikha har vært marinebase siden utbruddet av den 2. verdenskrig i 1941. Etter krigen var Gremikha base for konvensjonelle ubåter. Den første atomubåten (K-3) besøkte Gremikha i juli 1962 etter retur fra Nordpolen, og ble ved ankomsten møtt av generalsekretæren for sentralkomitéen i kommunistpartiet, N. S. Khrustsjov.[400] I 1968 ble en avdeling atomubåter av prosjekt 658 - Hotel klasse stasjonert ved basen. I 1974 ble basen tilført en divisjon atomubåter av prosjekt 667 A - Yankee klasse. I den forbindelse ble basen bygget ut blant annet med nye kaianlegg. Det er også bygget et flytende reparasjonsverft for atomubåter ved basen. På 80-tallet var det 30.000 innbyggere ved marinebasen, men antallet er redusert med 10.000 de senere år.[401] I dag er noen operative atomubåter og 15 atomubåter som er tatt ut av drift stasjonert her.[402] Av disse er fire av prosjekt 627 A - November klasse, en av prosjekt 658 - Hotel klasse og åtte av prosjekt 671 - Viktor klasse. Atombrenselet er ikke tatt ut av noen av disse ubåtene. Dette betyr at det totalt er 26 reaktorer med atombrensel i opplag ved basen.[403] Det er bygget tunneler i Gremikha hvor atomubåter kan skjules. Det er ikke kjent om disse tunnelene brukes.

Kart, 10 kb.
Kart 5. Marinebasen Gremikha ligger helt øst på Kolahalvøya. Ved basen er det både operative atomubåter og atomubåter som er lagt i opplag. I tillegg er det et lager for brukte brenselselementer, fast- og flytende radioaktivt avfall.

4.8.1 Lagring av fast radioaktivt avfall [404]

Det finnes ett lager for fast radioaktivt avfall i Gremikha. Lageret er på 15 m x 20 m og ligger like ved tørrdokken SD-10. Containere og annet kontaminert utstyr lagres her under åpen himmel. Enkelte av de radioaktivt kontaminerte objektene som lagres her er så store at de ikke kan transporteres bort med tilgjengelig utstyr. Disse objektene er ikke innpakket. Lageret er ikke beskyttet mot avrenning.

4.8.2 Lagring av flytende radioaktivt avfall

Flytende radioaktivt avfall lagres i underjordiske tanker på land. Disse tankene ble bygget som en del av et anlegg for rensing av flytende radioaktivt avfall, men på lik linje med et tilsvarende anlegg i Andrejevabukten har heller ikke dette noen gang vært i drift. Tankene er av gammel standard og tilfredsstiller ikke dagens regelverk. Tankene er av betong og dekket med rustfritt stål innvendig. Totalt er det lagret 2.000 m³ flytende mellom-radioaktivt avfall med en aktivitet på 370 kBq/l (10-5 Ci/l). Det er ikke rapportert om lekkasjer fra disse tankene som er plassert inne i flere bygninger. I tillegg til dette lagres flytende radioaktivt avfall i et serviceskip av prosjekt 1783 A - TNT (Vala-klasse) og i noen flytende tanker av typen PEk-50. Det genereres lite flytende avfall i dag, da det ikke lenger utføres utskifting av brukt brensel ved basen.

4.8.3 Lagring av brukte brenselselementer [405]

Gremikha er den eneste av Nordflåtens marinebaser hvor det er skiftet ut og lagret brukt atombrensel fra reaktorer med flytende-metallkjøling. I tillegg lagres brukt atombrensel fra trykkvannsreaktorer i ubåter. Brukte brenselselementer lagres på tre forskjellige steder i Gremikha. Alle tre ligger i tilknytning til tørrdokken SD-10. Denne dokken ble under 2. verdenskrig sprengt inn i fjellet fra sjøsiden. Her ble brukt brensel fra 1. generasjons atomubåter skiftet. Senere ble dokken bygget om for å kunne ta ut brensel fra ubåter av prosjekt 705 - Alfa klasse med flytende-metallkjølte reaktorer. Ved dokken er det to kraner med en løftekapasitet på 10 og 75 tonn. Innvendig er dokken dekket med betong, og over er det bygget et tak. Vannet i dokken kan pumpes ut etter at atomubåtene har kjørt inn. Etter at vannet er pumpet ut kan reparasjon og utskifting av brenselet i reaktorene utføres. Kranene er lange nok til at brenselet som blir tatt ut av reaktorene kan overføres direkte til lagringstankene for brensel. Hele området rundt tørrdokk SD-10, med lagrene for fast og flytende radioaktivt avfall og de tre lagrene for brukt atombrensel, har betegnelsen "Objekt 925".

Det første lageret for brukt brensel er et bassenglager. Dette har betegnelsen "bygning nr. 1". Lageret ble påbegynt i 1960. Her ble det lagret brukte brenselselementer fra 1. generasjons atomubåter av prosjekt 627 - November klasse med trykkvannsreaktorer. Lageret er delt inn i fire adskilte bassenger, med felles beskyttelse rundt. Disse fire lagringsseksjonene er av betong, og innvendig er de dekket med metall. Hver av seksjonene er på 68,44 m³ og var beregnet for to reaktorkjerner. Totalt var kapasiteten i de fire seksjonene på 1.500 brenselselementer, tilsvarende åtte reaktorkjerner. Disse ble lagret separat; og ikke som ved bygning nr. 5 i Andrejevabukten, hvor de ble lagret fem til sju stykker i lag. Brenselselementene hang ned i vannet festet til en konsoll. Bassengene er 4,8 meter dype og ligger under bakkenivå. Det var minimum tre meter vann over brenselselementene. Hvert av brenselselementene er på 20 kilo. Etter at det i 1984 ble avdekket vannlekkasjer fra bassenglagrene, ble de brukte brenselselementene tatt ut og transportert med Nordflåtens serviceskip til Murmansk. Her ble de lastet på tog og sendt til Majak. Bare tre av bassengene ble helt tømt. De 95 brenselselementene som var ødelagte ble overført til det fjerde bassenget, hvor de fortsatt lagres.

Det andre lageret for brukte brenselselementer er utendørs, uten noen form for beskyttelse. Her er det lagret omkring 110 beholdere med tilsammen omkring 700 brukte brenselselementer. Beholderene er av type TK-11 (type 6), og står usystematisk plassert på en åpen plass med en ødelagt betongmur rundt. Enkelte av beholderne er i svært dårlig stand etter å ha stått utendørs og vært dekket av snø om vinteren i over 30 år. Beholderne inneholder brukte brenselselementer fra de første utskiftingene av atombrensel i ubåter i Severodvinsk tidlig på 60-tallet. Det finnes i dag ingen serviceskip som har spesialdesignet lagringsrom til å frakte dem bort fra Gremikha. Lageret ligger omkring 30 meter fra tørrdokken SD-10.[406]

Det tredje lageret for brukt atombrensel inneholder reaktorkjerner fra ubåter med flytende-metallkjølte reaktorer. På midten av 60-tallet ble det plassert to reaktorkjerner fra ubåten K-27 (prosjekt 645 ZjMT), i de indre delene av tørrdokken SD-10. Disse ble tatt ut i Severodvinsk og transportert til Gremikha. De to reaktorkjernene er fortsatt i betongcontainerne i lageret 2B. Det ble senere bestemt at alle utskiftinger av brukt atombrensel fra ubåter med flytende-metall kjølte reaktorer skulle skje i Gremikha. Dette medførte at tørrdokken SD-10 ble bygget om tidlig på 80-tallet, fra å være spesialisert på utskifting av atombrensel fra 1. generasjons atomubåter til utskifting av atombrensel fra ubåter med flytende-metallkjølte reaktorer (Alfa-klassen). Blant annet ble lager 2B bygget ut og en ny lagringstank, 1A, bygget. Den samlede kapasiteten i lagrene er på 10 reaktorkjerner, to i lager 1A og åtte i lager 2B.

Uttaket av brukte brenselselementer fra flytende-metallkjølte reaktorer ble gjort på en annen måte enn uttaket av brenselselementer fra ubåter med trykkvannsreaktorer. En beholder ble heist ut over den åpne reaktorseksjonen på ubåtene (prosjekt 705 - Alfa klasse). Reaktorkjernen ble varmet opp ved hjelp av damp, og brenselselementene, ble så dratt opp i beholderen ved hjelp av vakumtrykk. Denne beholderen ble hengende over reaktorseksjonen en stund slik at det flytende metallet (bly-vismut) som fulgte med brenselselementene kunne renne ned i reaktoren igjen. Etter dette ble beholderen hermetisert, og ved hjelp av kranen med en løftekapasitet på 75 tonn ble beholderen flyttet til lager 1A. Etter to måneders oppbevaring i lager 1A ble beholderen overført til lager 2B.

Frem til i dag er det gjennomført fire uttak av atombrensel fra ubåter av prosjekt 705 - Alfa klasse. Disse fire reaktorkjernene, samt de to fra ubåten K-27, befinner seg i lager 2B. Dette vil si at det totalt er lagret seks reaktorkjerner fra ubåter med flytende-metallkjølte reaktorer i Gremikha. Det er fortsatt tre ubåter av prosjekt 705 - Alfa klasse med atombrensel i reaktorene her (en i drift og to som er tatt ut av drift). Hva som skal skje med atombrenselet i disse reaktorene er uvisst. I tillegg ble det 21. desember 1994 bestemt at reaktorseksjonen fra ubåt K-64, fab. nr. 900, skal lagres i Gremikha. Reaktorseksjonen er fylt med furfurol, og det er ikke mulig å ta ut brenselselementene.[407]

I dag kan det ikke skiftes atombrensel ved anlegget i Gremikha fordi tørrdokken SD-10 lekker og utstyret i tørrdokken er så nedslitt at det er ubrukelig. Det var planer om å reparere tørrdokken i oktober 1994, men dette ble ikke gjort fordi arbeidsteamet gikk på fylla.

Det arbeides nå med å bygge transportcontainere beregnet på brenselselementer fra flytende-metallkjølte reaktorer. Etter planen skal disse benyttes for transport fra Gremikha i 1998.[408]

Ulykken ved lageret for brukte brenselselementer

I 1984 ble det oppdaget at vannstanden i et av de fire lagringsbassengene for brukte brenselselementer i bygning nr. 1 var sunket. I bassenget var det lagret brenselselementer fra 1. generasjons atomubåter. Det ble tømt på mer vann i bassenget, men det ble allikevel registrert en forhøyet aktivitet i vannet som rant ut av tørrdokken SD-10, opptil 370 Bq/l (10-8 Ci/l). Nærmere undersøkelser avdekket at det radioaktive vannet som lakk ut fra tørrdokken kom fra basseng nr. 1. Lekkasjens omfang ble beregnet til 30 tonn vann. Det ble bestemt at lageret skulle tas ut av bruk, og brenselselementene ble transportert bort fra Gremikha. Unntaket var de omkring 100 brenselselementene som var ødelagt. Disse ble overført til basseng nr. 2, som var i bedre teknisk stand.

På dette tidspunktet var det lagret brenselselementer fra fire reaktorkjerner i bassengene. Etter at bassengene var tømt, ble det fastslått at årsaken til lekkasjen var en sprekk i bassenget som skyldtes defekt sveising i en av konsollene som holdt fast de brukte brenselselementene. Undersøkelser i de andre bassengene viste også at endel av brenselselementene var sprukket.

Hvert brenselselement var på 20 kilo, og arbeidet med å ta dem ut av bassengene var betydelig lettere enn opprydningen ved lagerbygning nr. 5 i Andrejevabukten. De 95 brenselselementene som hadde sprukket ble overført til basseng nr. 2. Her er de fortsatt lagret, og det eksisterer ingen planer for hvor de skal transporteres og lagres i fremtiden. Tilstanden i basseng nr. 2 regnes i dag som ytterst kritisk, da det er en betydelig ansamling av fisjonsprodukter i brenselselementene. Den kontaminerte jorden i tørrdokken ble samlet opp og pakket i containere som i dag står på den åpne plassen hvor fast radioaktivt avfall lagres.

Etter en beslutning fra Forsvarsdepartementets avdeling for strålingssikkerhet ble videre bruk av lageret i Gremikha forbudt. Basseng nr. 1, 3 og 4 er i dag helt tørrlagte, men ikke dekontaminert.

Sluttnoter

[324] Med mindre annet blir oppgitt er informasjonen i dette avsnittet hentet fra Nilsen, T. og Bøhmer, N., Bellona rapport nr. 1 - 1994. Tilbake
[325] Morskoj sbornik, nr. 1, 1995. Tilbake
[326] Mormul, N., notat, 1995. Tilbake
[327] Pavlov, A. S., Militære fartøyer i Sovjetunionen og Russland 1945-1995, 1994. Tilbake
[328] Atomnaja Energija, Vol. 76, 2. utgave, 1994. Tilbake
[329] Dekret fra president Boris Jeltsin, 5. juni 1995. Tilbake
[330] Samtaler med lederen for Gosatomnadzor Nordvest-Russland, Martynov, St. Petersburg januar 1995 og Jadernyj Kontrol, 17. mai 1996. Tilbake
[331] Nilsen, T. og Bøhmer, N., Bellona rapport nr. 1-94. Tilbake
[332] Nezavisimaja Gazeta, 31. oktober 1995. Tilbake
[333] Nuclear waste in the Arctic. An analysis of Arctic and other regional impacts from Soviet nuclear contamination. Office of Technology Assessment. 1995. Tilbake
[334] Nilsen, T. og Bøhmer, N., Bellona rapport nr. 1-94. Tilbake
[335] Nuclear waste in the Arctic. An analysis of Arctic and other regional impacts from Soviet nuclear contamination. Office of Technology Assessment. 1995. Tilbake
[336] Ibid. Tilbake
[337] Dokument fra det lokale Gosatomnadzor (V. Dimitriev), Severodvinsk miljøkomite (M. Mailov) og Kontrollkomiteen for objekter underlagt Forsvarsdepartementet (A. Gordienko), 1995. Tilbake
[338] Petrov, O., Radioactive waste and spent nuclear fuel in the navy of Russia. 1995. Tilbake
[339] Ibid. Tilbake
[340] Ibid. Tilbake
[341] Papkovskij, B. N., Minatom, Status og problemer ved dekommisjonering av marinereaktorer i Russland. Foredrag fra arbeidsmøtet: Russian Naval Spent Nuclear Fuel and Waste Management, Washington, D.C. april 1995. Tilbake
[342] Krasnaja Zvezda, Typhoon under Nordpolen, ukjent dato 1995. Tilbake
[343] Murmanskij vestnik, 2. september 1995. Tilbake
[344] Ries, T. og Skorve J. Oslo, 1987. Tilbake
[345] Osipenko, L., Zjiltsov, L. og Mormul, N., Atomnaja podvodnaja epopeja, 1994. Tilbake
[346] Mormul, N., notat, 1995. Tilbake
[347] Skorve, J., The Kola satellite image atlas, s. 99, 1991. Tilbake
[348] Jane`s Intelligence Review, desember 1993. Tilbake
[349] Jane`s fighting ships 1995 - 96, 98. utgave. Tilbake
[350] Mormul, N., notat, 1995. Tilbake
[351] Pavlov, A. S., Militære fartøyer i Sovjetunionen og Russland 1945-1995, 1994. Tilbake
[352] Ibid. Tilbake
[353] Skorve, J. The Kola satellite image atlas, s. 99, 1991. Tilbake
[354] Mormul, N., notat, 1995. Tilbake
[355] Ibid. Tilbake
[356] Pavlov, A. S., Militære fartøyer i Sovjetunionen og Russland 1945-1995, 1994 og Murmanskij vestnik, 2. september 1995. Tilbake
[357] Ibid. Tilbake
[358] Jemeljannikov, A. og Popov, B., Atom bez grifa sekretno (Atomer uten hemmelighetsstempel), 1992. Tilbake
[359] Inspeksjonsrapport fra Gosatomnadzor, november 1993. Tilbake
[360] Ibid. Tilbake
[361] Moscow News, nr. 48, 8. - 14. desember 1995. Tilbake
[362] Møte med miljøkomiteen i Murmansk som besøkte Andrejevabukten våren 1995. 21. september 1995. Tilbake
[363] Jablokov, A. V. et. al., Fakta og problemer relatert til dumping av radioaktivt materiale i havet rundt den russiske føderasjon, 1993. Tilbake
[364] Informasjonen i dette avsnittet er hentet fra samtaler med arbeidere i Andrejevabukten, samt fra egne beregninger. Tilbake
[365] Med mindre annet blir oppgitt er informasjonen i dette avsnittet basert på samtaler med arbeiderne som deltok i oppryddningsarbeidet etter lekasjene ved lageret. Tilbake
[366] Aftenposten, 13. mars 1993. Tilbake
[367] Jablokov, A. V. et. al. Fakta og problemer relatert til dumping av radioaktivt materiale i havet rundt den russiske føderasjon, 1993. Tilbake
[368] Ibid. Tilbake
[369] Møte med miljøkomiteen i Murmansk som besøkte Andrejevabukten våren 1995. 21. september 1995. Tilbake
[370] Petrov, O., Radioactive waste and spent nuclear fuel in the navy of Russia, 1995 og Poljarnaja Pravda, 20. september 1995. Tilbake
[371] Inspeksjonsrapport fra Gosatomnadzor, november 1993. Tilbake
[372] Petrov, O., Radioactive waste and spent nuclear fuel in the navy of Russia. 1995. Tilbake
[373] Håndbok for det russiske forsvarsministeriet, oversendt til miljøkomiteen i Murmansk, april 1994. Tilbake
[374] Inspeksjonsrapport fra Gosatomnadzor, november 1993. Tilbake
[375] Bukharin, O. og Handler, J., 1995. Tilbake
[376] Mormul, N., notat, 1995. Tilbake
[377] Dekommisjonering av utrangerte atomubåter og lagring av reaktorseksjonene. Dokument presentert på konferansen Problemer med uttak av atomubåter og opphugging av disse, Moskva, 19. - 22. juni 1995. Tilbake
[378] Militærbalansen 1995 - 96. Tilbake
[379] Bellona Magasin, nr. 4 - 1995 Tilbake
[380] Petrov, O., Radioactive waste and spent nuclear fuel in the navy of Russia. 1995. Tilbake
[381] Perovskij, V. A., VNIPIET,Muligheter for landbasert lagring av reaktorseksjoner, 1995. Tilbake
[382] Samtaler med Pantelejev, sjef for teknisk avdeling i Nordflåten, januar 1995. Tilbake
[383] Opplysninger gitt av representanter for det ukrainske forsvarsdepartementet, 1995. Tilbake
[384] Militærbalansen 1995 - 96. Tilbake
[385] Samtaler kontrollørene for reaktorlagringen i Sajda-bukten 1995. Tilbake
[386] Miljøkomiteen i Arkhangelsk, kontrollorganet for marinen, 1994. Tilbake
[387] Dekret nr. 514, fra den russiske regjeringen, 24. juli 1992. Tilbake
[388] Problemer med dekommisjonering av atomubåter, og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[389] Ibid. Tilbake
[390] Mormul, N., notat, 1995. Tilbake
[391] Jane`s Intelligence Review, desember 1993 og Jane`s Defence Weekly, november 1995. Tilbake
[392] Dekommisjonering av utrangerte atomubter og lagring av reaktorseksjonene. Dokument presentert på konferansen Problemer med uttak av atomubter og opphugging av disse, Moskva, 19. - 22. juni 1995. Tilbake
[393] Informasjon fra Murmansk fylkeskomite for økologi og naturressurser, avdeling for strlingssikkerhet, 1993. Tilbake
[394] Problemer med dekommisjonering av atomubter, og beskyttelse av miljøet i de nordlige omrder, Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[395] Jane`s fighting ships 1995 - 96, 98. utgave. Tilbake
[396] Morskoj sbornik, nr. 7 - 1995 og Jane`s fighting ships 1995 - 96, 98. utgave.Tilbake
[397] Krasnaja Zvezda, 21. september 1995. Tilbake
[398] Nilsen, T. og Bøhmer, N., Bellona rapport nr. 1 - 1994. Tilbake
[399] Ries, T. og Skorve J. Oslo, 1987 Tilbake
[400] Mormul, N., notat, 1995 Tilbake
[401] Berlin, J. et. al., De flygende hunders øy, 1993. Tilbake
[402] Dokument fra Internasjonalt seminar om problemene med utrangerte atomubåter og dekommisjonering av disse. Moskva 19. - 22. juni 1995. Tilbake
[403] Kværner Moss Technology a.s, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[404] Opplysningene om lagring av fast og flytende radioaktivt avfall er gitt av Kapylov, Oleg, avdelingen for atomsikkerhet ved Murmansk Shipping Company, 1995. Tilbake
[405] Informasjonen i dette avsnittet er, hvis ikke annet blir oppgitt, basert på samtaler med arbeidere som deltok i opprydningsarbeidet ved lagrene. Tilbake
[406] Kapylov, Oleg, avdelingen for atomsikkerhet ved Murmansk Shipping Company, 1995. Tilbake
[407] Sjmakov, R. A., designbyrået Malakhit, foredrag presentert i dokumentet Problemer med dekommisjonering av atomubåter, og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[408] Petrov, O., Radioactive waste and spent nuclear fuel in the navy of Russia. 1995. Tilbake