Innholdsfortegnelse

• 1. USA
  • 1.1. Angrepsubåter, SSN
  • 1.2. Ballistiske rakett ubåter, SSBN
  • 1.3. Ulykker
• 2. Storbritannia
  • 2.1. Angrepsubåter
  • 2.2. Ballistiske rakett ubåter
• 3. Frankrike
• 4. Kina
• 5. India
• Sluttnoter

Ved siden av Russland er det for tiden fire land som har atomubåter i aktiv tjeneste: USA, Storbritannia, Frankrike og Kina. Totalt har disse fire landene 133 atomubåter i drift. Det er spesielt USA og Sovjetunionen/Russland som har vært de ledende krefter når det gjelder utvikling av atomdrevne ubåter. Etter den 2. verdenskrig var det klart at det som hemmet den videre utviklingen av ubåten, var fremdriftsmiddelet. Det ble derfor satset på å utvikle alternativer til den eksisterende kraftkilden, dieselmotoren.

1. USA

I 1949 begynte den amerikanske marinen å se på muligheten for å utnytte atomkraft som kraftkilde, under ledelse av kaptein, nå admiral, Rickover. Firmaer som Westinghouse, General Electric, Combustion Engineering og Babcock & Wilcox var sentrale i denne utviklingen. For å finne den best egnete reaktoren til bruk ombord i ubåtene, ble det bygget full-skala modeller av de forskjellige reaktorene på land.[616]

1.1 Angrepsubåter, SSN

Konstruksjonen av verdens første atomdrevne ubåt, USS Nautilus, ble startet tidlig på 1950-tallet. Nautilus (SSN-571) ble sjøsatt i 1954, og var utstyrt med en trykkvannsreaktor på 70 MW. Nautilus var den første ubåt som krysset under pol-isen i 1957. Prototypen var utstyrt med en trykkvannsreaktor (type S2W) på 70 MW (termisk effekt) som ga 7.500 shp (shaft horse power) til hver av de to propellene.[617] Nautilus ble etterfulgt av en ny prototype, nemlig USS Seawolf (SSN 575) som var utstyrt med en natriumkjølt reaktor. Reaktoren var konstruert for å yte mer effekt innen et mindre volum, men var problematisk å utnytte. Reaktoren ble etter en tid byttet ut med en trykkvannsreaktor.[618]

Basert på konstruksjonen av Nautilus ble det sjøsatt en flåte på fire ubåter av Skate-klassen, som ga en utvidet mulighet til eksperimentering av forskjellige teknologier. Den første båten i denne klassen, USS Skate (SSN 578), var den første ubåten som gikk opp til overflaten på Nordpolen.[619] Skate-ubåtene var utstyrt med en trykkvannsreaktor av typen S3W, som har en termisk effekt på 70 MW. I denne perioden, på slutten av 50-tallet, ble det bygget flere prototyper og flere forskjellige reaktortyper ble testet ut.[620]

Den neste klassen som ble utviklet var Skipjack-klassen. Skroget til ubåtene i denne klassen var dråpeformet, såkalt Albacore-form. Med denne skrogformen og en trykkvannsreaktor av typen S5W, som ga 70 MW og 15.000 shp til propellen,[621] oppnådde disse ubåtene hastigheter over 30 knop. Dette gjorde dem til de raskeste ubåtene på slutten av 50-tallet.[622]

Reaktortypen S5W ble den mest benyttede ubåtreaktoren i den amerikanske marinen frem til 1970-tallet. Den termiske effekten var på 70 MW, og den var utstyrt med doble sett av blant annet dampgeneratorer, turbiner og turbogeneratorer[623]

Som et trinn i utviklingen av ubåter spesielt konstruert for anti-ubåt operasjoner, ble den stillegående prototypen USS Tullibee (SSN 597) bygget. Prototypen var utstyrt med en liten reaktor på bare 20 MW, som ga 2.500 shp til fremdriften.[624] Ubåten hadde store tekniske problemer, og det ble ikke bygget flere av typen. Flere av de vellykkete tekniske løsningene i Tullibee ble brukt i flere senere ubåter.[625]

Den neste klassen av mer stillegående og dybtgående angrepsubåter ble startet med USS Thresher (SSN 593), som var utstyrt med den utprøvete S5W reaktoren. Trykkskroget var bygget av HY80 stål, og ubåten hadde en maksimal dykkedybde på 400 meter.[626] Under en dybvannstest 10. april 1963 sank ubåten. Hele mannskapet omkom. Ulykken førte til modifisering av båtens konstruksjon. Klassen ble oppkalt etter den neste og modifiserte ubåten, som ble kalt USS Permit (SSN 594).[627]

Permit-klassen av angrepsubåter ble etterfulgt av Sturgeon-klassen, som også var utstyrt med S5W reaktoren.[628] Støyen fra disse ubåtene var redusert i forhold til Permit-ubåtene, men toppfarten var bare omtrent 25 knop. Den maksimale dykkedybden var på 400 meter. Totalt ble det produsert 37 ubåter av denne klassen.[629]

I 1976 ble USS Los Angeles (SSN 688) bygget ferdig. Dette ble den første av nærmere 60 ubåter i den stillegående Los Angeles-klassen. Klassen er utstyrt med en trykkvannsreaktor på 120 MW, 30 000 shp, av typen S6G. Reaktoren er en modifisert utgave av D2G, som ble brukt i atomdrevne destroyere fra tidlig på 60-tallet.[630] Med denne reaktoren har ubåten en neddykket toppfart på 32 knop.[631] Den økte toppfarten i forhold til Permit/Sturgeon, førte til at maksimal dykkedybde ble redusert til omtrent 300 meter grunnet et tynnere skrog.[632]

1.2 Ubåter med ballistiske raketter, SSBN

Den første atomdrevne ubåten (SSBN) for ballistiske raketter som ble bygget i USA var USS George Washington (SSBN 598), som i hovedsak var en ombygget Skipjack-ubåt. Skroget ble utvidet slik at det ble plass til 16 Polaris-raketter. Den første testoppskytingen ble foretatt utenfor Cape Canaveral, Florida, den 20. juli 1960. Totalt ble det bygget fem ubåter i denne klassen. Det ble også bygget fem ubåter av Ethan Allen-klassen, som var spesiallaget for å ha plass til Polaris-raketter. Disse var større enn George Washington-klassen og mer stillegående.[633]

I den neste klassen som ble utviklet, utvidet man rakettseksjonen slik at det ble plass til de nyutviklete Polaris A3 rakettene og senere også Poseidon C3 og Trident C4. Teknologien som gjorde Permit-ubåtene mer stillegående ble installert. Den første ubåten i denne klassen var USS Lafayette (SSBN 616), og klassen er oppkalt etter denne ubåten.[634] Totalt ble det bygget hele 19 Lafayette-ubåter.[635]

Fjerde generasjons SSBN var Ohio-klassen, som ble konstruert for å lage minst mulig støy. Med sin lengde på 170,7 meter og et displacement på 18 750 tonn er dette den største ubåt i den amerikanske marinen. I utgangspunktet var det planlagt at ubåten skulle drives med samme type reaktor som Lafayette-klassen, nemlig S5W-reaktoren. Isteden ble reaktortypen S8G valgt. Dette er en stillegående reaktor med en effekt på 220 MW, 60 000 shp, hvor kjølevannet transporteres ved hjelp av naturlig sirkulasjon.[636] Hver ubåt i denne klassen er utstyrt med 24 Trident C-4 eller Trident II D-5 raketter. Opprinnelig var det planlagt å bygge 20 ubåter i denne klassen, men, blant annet på grunn av START II-avtalen, blir det bare bygget 18.[637]

1.3 Ulykker

Under et test-dykk etter en 9 måneders lang vedlikeholdsperiode, sank USS Thresher vel 160 km øst for Cape Cod, 41º43'N, 64º57'V, den 10. april 1963. Ulykken skyldtes trolig en vannlekkasje i rørene i maskinrommet, noe som førte til at ubåten ikke klarte å stige til overflaten igjen. Ubåten ble slitt i stykker av vanntrykket, og ligger i seks deler på 2.600 meters dyp. Alle de 129 ombord omkom. Det er ikke gjort forsøk på heve deler av ubåten, men det er gjort flere undersøkelser av radioaktiv lekkasje i området. Disse viser lave konsentrasjoner av radioaktivitet i sedimentene (12 Bq/kg av ⁶⁰Co).[638]

Skipjack-ubåten USS Scorpion sank 22. mai 1968 omtrent 650 km sydvest for Azorene på vei fra Gibraltar til Norfolk, Virginia, på 3.600 meters dyp. Ubåten ble delt i to, og det har vært spekulert i om ulykken skyldtes at en av skipets torpedoer eksploderte ombord. Alle de 99 ombord omkom. I tillegg til atomreaktoren, var det to torpedoer med atomstridshoder ombord. Målinger gjort i området viser svært små verdier av radioaktiv forurensing i sedimentene.[639]

2. Storbritannia

Utvikling og forskning på atomubåter i Storbritanniable startet i 1954. Det ble bygget en landbasert reaktor-prototype i Dounreay i Skottland, kalt DS/MP. Reaktorprototypen sto ferdig i 1963. Storbritannia har hele tiden hatt et tett samarbeid med USA, og den første atomubåten i den britiske marinen var utstyrt med en amerikansk trykkvannsreaktor av typen S5W. Reaktoren ble installert i HMS Dreadnought som ble sjøsatt i 1963.[640] Denne ubåten er så og si en identisk kopi av den amerikanske Skipjack-klassen.[641]

2.1 Angrepsubåter

Driften av DS/MP i Dounreay og erfaringen med S5W-reaktoren førte til utviklingen av en trykkvannsreaktor, PWR-1, med en termisk effekt på 70 MW, 15.000 shp. Den første generasjon av denne reaktoren ble installert i HMS Valiant. Dette er den første egenutviklete britiske atomubåtklassen, og kalles Valiant-klassen.

Andre generasjon av PWR-1 reaktoren ble installert i Swiftsure-klassen, som ble tatt i bruk av marinen i 1973.[642] Toppfarten til denne ubåten er på over 30 knop, og for tiden er det 5 ubåter av denne typen i aktiv tjeneste.[643]

En tredje generasjon av PWR-1 reaktoren ble utviklet for å forlenge driftstiden til reaktorkjernen. Denne reaktoren ble installert i Trafalgar-klassen, som ble tatt i bruk på slutten av 70-tallet. Mye arbeid ble lagt ned for å minske støyen fra ubåten.[644] For tiden er det syv ubåter i aktiv tjeneste i denne klassen. Toppfarten er på 32 knop.[645]

2.2 Ubåter med ballistiske raketter

På bakgrunn av Valiant-klassen ble Resolution-klassen, med plass til de ballistiske Polaris-rakettene, utviklet. Ubåtene i denne klassen er utstyrt med første generasjon av PWR-1 reaktoren. Fire ubåter av denne typen ble bestilt av den britiske marinen i 1963.[646]

For å øke sikkerhetsmarginene, lette inspeksjon under drift og øke effekten, ble det i 1976 bestemt å utvikle en ny type reaktor. En landbasert prototype, STF2, ble plassert i Dounreay. På bakgrunn av denne ble det utviklet en ny type, PWR-2, som yter en termisk effekt på 130 MW og 27.500 shp. Denne reaktoren ble første gang benyttet ombord i Vanguard-ubåten, som skal erstatte Resolution-klassen. Vanguard-ubåtene er utstyrt med Trident-raketter.[647]

3. Frankrike

I motsetning til de andre landene, som først utviklet atomdrevne angrepsubåter, satset Frankrike først på å bygge en ubåt for ballistiske raketter. Denne utviklingen ble startet i 1959. I 1964 sto en landbasert reaktor-prototype ferdig i Cadarache i Sør-Frankrike. En reaktor basert på denne prototypen ble installert i den første av le Redoutable-klassen med 16.000 shp og sjøsatt i 1969. Tilsammen ble det bygget seks ubåter av denne typen frem til 1984. Le Redoutable-klassen ble etterfulgt av le Triomphant-klassen, hvor reaktoren yter en termisk effekt på 150 MW, 41.500 shp og er av typen K15.[648]

Den første klassen av atomdrevne angrepsubåter ble utstyrt med andre generasjons reaktorer, og ble startet med le Rubis. Med sin lengde på 72,1 meter og en tonnasje på 2.670 tonn er dette verdens minste atomdrevne ubåt.[649] Ubåtene i le Rubis-klassen har en toppfart på 25 knop. For tiden er det 6 aktive ubåter i denne klassen, inkludert Amethyste og Perle som er litt lengre og har en forbedret design.[650]

4. Kina

Kina har totalt seks atomubåter i tjeneste. Fem av disse er angrepsubåter av Han-klassen. Klassen er utstyrt med en trykkvannsreaktor som yter 15.000 shp. De er relativt bråkete, med en toppfart på 30 knop. Den eneste ubåten som fører ballistiske raketter er av Xia-klassen, som er sammenlignbar med de russiske Yankee-II ubåtene. Ubåten har samme type reaktor som Han-ubåtene og har en toppfart på 20 knop.[651]

5. India

India prosjekterer for tiden en atomdrevet ubåt, trolig en angrepsubåt. Reaktoren utvikles i samarbeid med Russland.[652]

Tabell 11: Oversikt over land utenfor Russland med atomubåter i drift.[653]

Sluttnoter

[616] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990 og Clancy, T. Submarine, 1993. Tilbake
[617] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990. Tilbake
[618] Clancy, T. Submarine, 1993. Tilbake
[619] Ibid. Tilbake
[620] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990. Tilbake
[621] Ibid. Tilbake
[622] Clancy, T. Submarine, 1993. Tilbake
[623] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990. Tilbake
[624] Ibid. Tilbake
[625] Clancy, T. Submarine, 1993. Tilbake
[626] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990. Tilbake
[627] Clancy, T. Submarine, 1993. Tilbake
[628] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990 Tilbake
[629] Clancy, T. Submarine, 1993. Tilbake
[630] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990. Tilbake
[631] Jane's Fighting Ships, Recognition Handbook, 1994. Tilbake
[632] Clancy, T. Submarine, 1993. Tilbake
[633] Ibid. Tilbake
[634] Ibid. Tilbake
[635] Toppan, A.USN Submarine List, 1995. Tilbake
[636] Eriksen, V.,O.Sunken nuclear submarines, 1990. Tilbake
[637] Clancy, T. Submarine, 1993. Tilbake
[638] Ølgard, P.L., Nuclear ship accidents description and analysis, 1993. Tilbake
[639] Ibid. Tilbake
[640] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990. Tilbake
[641] Preston, A., 1980. Tilbake
[642] Ibid. Tilbake
[643] Jane's Fighting Ships, Recognition Handbook, 1994. Tilbake
[644] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990. Tilbake
[645] Jane's Fighting Ships, Recognition Handbook, 1994. Tilbake
[646] Eriksen, V.O. Sunken nuclear submarines, 1990. Tilbake
[647] Ibid. Tilbake
[648] Ibid.648 Tilbake
[649] Clancy, T., Submarine 1993. Tilbake
[650] Jane's Fighting Ships, Recognition Handbook, 1994. Tilbake
[651] Clancy, T. Submarine, 1993. Tilbake
[652] Jane's Fighting Ships 1995-96, 98. utgave. Tilbake
[653] Den norske Atlanterhavskomite, Militærbalansen 1995-1996, 1995 Tilbake