Innholdsfortegnelse

• Nordflåten
• 1.1 Historie
• 1.2 Strukturer og ansvarsforhold
• 1. 3 Dagens situasjon
  • 1.3.1 Økonomiske forhold
  • 1.3.2 Kompetanse-reduksjon
• 1.4 Nordflåtens fremtid
• Sluttnoter

Nordflåten

1.1 Historie

Fra 1400-tallet har Kvitsjøen og Barentshavet vært viktige sjøveier for den russiske handelsflåten. Den militære oppbyggingen på Kolahalvøya startet mot slutten av 1800-tallet. Betydningen av adgang til isfrie havner i nord økte etter hvert som Tyskland ble en voksende sjømakt i Østersjøen. I 1895 startet byggingen av en moderne havn i Aleksandrovsk (nåværende Poljarnyj) ved utløpet av Murmanskfjorden. Havnen sto ferdig i 1899.[8] Begivenhetene under den 1. verdenskrig (1914-1918) økte den militærstrategiske betydningen Kolakysten hadde for Russland. Særlig etter de tyske erobringene av kystområdene opp til Estland under 1. verdenskrig, ble Kolahalvøya og Kvitsjøen viktig for militære forsyninger til Russland. Det ble opprettet en egen militær flåte for de nordlige havområder tidlig under 1. verdenskrig. I 1917 ble jernbanen åpnet frem til Murmansk. Dermed ble resten av Russland knyttet til de isfrie havnene i Murmansk året rundt. Den sovjetiske Nordhavsflåten ble opprettet under Josef Stalins besøk i Poljarnyj sommeren 1933.[9] Nordhavsflåten ble i 1937 omdøpt til Nordflåten. Før utbruddet av den 2. verdenskrig besto Nordflåten av 8 torpedojagere, 15 dieselubåter, en formasjon vaktbåter, minesveipere og noen mindre fartøyer.[10]

Under den 2. verdenskrig (1941-1945) var havnene på Kolahalvøya av svært stor betydning for Sovjetunionen. I løpet av krigen brakte "Murmansk-konvoiene" store mengder materiell og forsyninger fra de vestlige allierte til Murmansk. Herfra ble forsyningene fraktet videre med jernbane til hjelp for Sovjetunionens krigsinnsats i sør. I løpet av 2. verdenskrig ble Nordflåten tilført en rekke nye fartøyer, og fartøyer fra andre sovjetiske flåter. De fleste av disse ble senket under krigen.

Etter den 2. verdenskrig var den amerikanske marinen betydelig større og langt mer slagkraftig enn den sovjetiske. For Sovjetunionen var det derfor nødvendig å bygge store marinestyrker, for å ta igjen det amerikanske forspranget på verdenshavene. Den moderne flåteoppbyggingen på Kolahalvøya startet på slutten av 50-tallet. Sjøslagene under den 2. verdenskrig viste hvor viktige ubåter var for å senke fiendtlige krigsskip. Dieselubåtenes ulempe var derimot at de ikke kunne være neddykket over lengre perioder. Når batteriene lades må dieselmotoren ha luft, og ubåten må være i overflatestilling.

Et viktig strategisk vendepunkt for den sovjetiske marinen ble derfor vedtaket om å bygge atomdrevne ubåter. Avgjørelsen ble fattet av det øverste sovjet, 21. desember 1952.[11] I 1954 ble den første amerikanske atomubåten Nautilus tatt i bruk. Konstruksjonen av den første sovjetiske atomubåten, K-3 Leninskij Komsomol, startet i Molotovsk (nåværende Severodvinsk) 24. september 1955. Ubåten ble sjøsatt 9. august 1957, marinens flagg ble heist 1. juli 1958. Den 3. juli gikk ubåten ut i Kvitsjøen, og 4. juli ble de to reaktorene ombord startet for første gang. Atomubåten seilte til basen Malaja Lopatka i Severomorsk-7 (nåværende Zapadnaja Litsa), hvor den ble stasjonert. Fra 1950 til 1970 vokste Nordflåten fra å være den minste til å bli den største og strategisk viktigste av de fire sovjetiske flåter.[12] Seks nye marinebaser, med flere baseanlegg for atomubåter, ble bygget opp på Kolahalvøya, fra Zapadnaja Litsa i vest til Gremikha i øst. En rekke mindre marinebaser for andre fartøyer ble også etablert fra Petsjengafjorden i vest, Belomorsk i øst, og til Novaja Zemlja i nord. Samtidig ble det bygget fem større marineverft for bygging og vedlikehold av atomdrevne ubåter på Kolahalvøya og i Severodvinsk. Den sovjetiske ubåtflåten ble raskt mer tallrik enn den amerikanske. Omkring 2/3 av alle sovjetiske atomubåter ble stasjonert ved Nordflåten.

Fra 1958 er det utviklet fire generasjoner av atomdrevne ubåter og flere atomdrevne forsøksubåter. De atomdrevne ubåtene er bygget ved fire skipsverft. Frem til 1995 er det bygget 245 atomubåter og fire atomdrevne overflatefartøyer som er levert til marinen. 2/3 av disse ble levert til Nordflåten, mens 1/3 av de atomdrevne ubåtene er stasjonert ved Stillehavsflåten.[13] De første atomdrevne ubåtene ble overført til Stillehavsflåten i 1961.[14] De to andre sovjetiske flåtene, Svartehavsflåten og Østersjøflåten, har aldri hatt atomdrevne ubåter stasjonert. Under hele sovjet-perioden dekket staten marinens utgifter, og Nordflåten hadde aldri økonomiske vanskeligheter eller problemer med finansiering av nye prosjekter.

Foto, 30 kb.
Denne strategiske atomubåten er pyntet i anledning marinens dag ved marineverftet i Severodvinsk.

1.2 Strukturer og ansvarsforhold [15]

Den russiske marinens øverste sjef er sjefskommandør Feliks N. Gromov. Øverstkommanderende for Nordflåten er Admiral Oleg A. Jerofejev. Ansvarsforholdene i Nordflåten er igjen delt inn i forskjellige avdelinger. Det daglige ansvaret for lagringsforholdene for atomavfall og sikkerheten ved operative og utrangerte atomubåter på Kolahalvøya tilligger teknisk avdeling, med kontorer i Rosta i Murmansk.

Den russiske marinen er ansvarlig for atomubåtene så lenge disse er i operativ drift, eller ligger ved en av Nordflåtens marinebaser. Det er også marinen som har ansvaret for tre av skipsverftene hvor vedlikehold av atomubåter skjer. Ved de andre marineverftene er det den statlige komiteen for forsvarsindustri, Goskomoboronprom, som har ansvaret. Det russiske atomenergiministeriet, Minatom, er ansvarlig for atombrenselet som benyttes i marinereaktorene, fra levering av nytt brensel til mottak og reprossesering av brukt atombrensel. Det russiske transportministeriet er ansvarlig for jernbanefrakten av nytt og brukt atombrensel.

I tillegg til disse er det en rekke andre statlige organisasjoner og ministerier som har ansvaret for ulike kontrolloppgaver. Miljøministeriet, helseministeriet, det statlige atomtilsyn, Gosatomnadzor, og statens komité for kontroll av befolkningens helse, har, sammen med forsvarsministeriet, ansvaret for å utarbeide reguleringer for atomsikkerheten ved marinens fartøyer og lagrings-/behandlingsanlegg for radioaktivt avfall. Kontrollansvaret for at disse reguleringene blir fulgt, ligger hos forsvarsdepartementets interne kontrollorgan for militære atomobjekter. Tidligere hadde også Gosatomnadzor delansvar for kontroll av atomsikkerheten ved marinebasene. Dette beskrives nærmere i kapittel 4. Ministeriet for ulykkessituasjoner, Emercom, har ansvar for å forhindre katastrofer og håndtere disse hvis de oppstår.

De senere årene har også endel halvprivate, kommersielle selskaper kommet på banen. Dette gjelder særlig innenfor arbeidet med å hugge opp utrangerte atomubåter og andre marinefartøyer.

1. 3 Dagens situasjon

Det har skjedd store forandringer i den russiske Nordflåten siden 1989. Med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 og en omfattende reformpolitikk i Russland, var den kalde krigen over. Flere nedrustningsforhandlinger er gjennomført mellom USA og Russland, blant dem START I og II. Militærdoktrinen er endret, og en stor del av det tidligere militærindustrielle kompleks er i ferd med å konvertere til sivil produksjon etter markedsøkonomiske regler. Antallet strategiske ubåter og atomraketter har blitt redusert, og skal også trolig i årene som kommer reduseres.

1989 var året med flest atomubåter i drift i den sovjetiske marinen, totalt 196. I 1996 er det 109 atomubåter i drift, hvorav 67 tilhører Nordflåten.[16] Andre kilder oppgir antallet operative ubåter i Nordflåten til å være 84.[17] Sistnevnte inngår i oversikten som START-II avtalen legger til grunn for inneværende år. Forskjellen har sin årsak i at en rekke atomubåter er lagt i opplag, men ikke ekskludert fra de offisielle stridende styrker. Vestlige militære kilder har siden oppløsningen av Sovjetunionen alltid oppgitt et høyere antall operative atomubåter enn det faktiske antallet.[18] Antallet atomubåter i drift i den russiske marinen vil trolig synke til rundt 80 innen år 2003.[19] Hvordan fordelingen blir mellom Nordflåten og Stillehavsflåten er ikke kjent, men Nordflåten vil høyst sannsynlig forbli den største i overskuelig fremtid.

Som en følge av nedrustningsavtalen START-II skal antallet strategiske atomraketter på Nordflåtens ubåter reduseres til maksimalt 1.750 innen år 2003. Trolig vil antallet bli enda mindre. Her tas en strategisk atomrakett ut av en Delta-III klasse ubåt ved en marinebase på Kolahalvøya. Atomubåtene legges i opplag etter at atomrakettene er tatt ut.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

For Nordflåten har også militærdoktrinen forandret seg. Fra å være en verdensomspennende havgående flåte, er hovedmålsettingen i dag å forsvare de russiske grensene. For eksempel er Nordflåtens patruljering i Atlanterhavet i dag redusert til 20 prosent av hva som var vanlig bare få år tilbake.[20]

Før Sovjetunionens sammenbrudd patruljerte marinens atomubåter både utenfor øst- og vestkysten av USA, i Sør-Kinahavet og utenfor Den persiske gulf. I dag er det ikke vanlig at russiske atomubåter patruljerer i disse områdene.[21] Mot slutten av 1995 ble det på nytt registrert økt russisk ubåtaktivitet utenfor nordvestkysten av USA. Ubåter av prosjekt 971 - Akula klasse ble oppdaget i internasjonalt farvann rett utenfor marinebasen Bangor, Washington. Også utenfor østkysten av USA har ubåter av denne klassen blitt registrert i 1995. Ubåter av prosjekt 949 A - Oscar-II klasse har ved flere anledninger i 1995 fulgt etter amerikanske hangarskip i Atlanterhavet og i Stillehavet.[22] Dette skjer samtidig med at amerikanske atomubåter fortsatt patruljerer nært opptil russisk territorialfarvann utenfor Kolahalvøya.[23] Senest i mars 1996 ble det oppdaget en fremmed atomubåt utenfor Kolakysten.[24]

Foto, 35 kb.
Nordflåten har to slike atomdrevne slagkryssere. Tekniske problemer har ført til at slagkrysserne for det meste har ligget i opplag de siste tre - fire årene. Slagkrysserne er stasjonert i Severomorsk i Murmanskfjorden.

Antallet marinefartøyer i Nordflåten er redusert med 40 prosent siden 1989. I tillegg er et stort antall fartøyer lagt i reserve. Dette gjelder også endel atomubåter. Antall mannskaper på fartøyene skal reduseres, og stab-organiseringen i Nordflåten skal omorganiseres.[25] Alle atomubåter av første generasjon (November-, Echo-, og Hotel-klassen) og 60 prosent av andre generasjon (Victor-, Charlie-, Yankee- og Delta-klassen) er tatt ut av drift. Antallet overflatefartøyer i Nordflåten er redusert kraftig, men det er de eldste og mest nedslitte fartøyene som er tatt ut av drift. I følge den russiske marineledelsen foreligger ingen videre planer om å utvikle nye generasjoner atomubåter.[26] Men 4. generasjons atomubåter av Severodvinsk-klassen er alt under bygging, og blir trolig satt i drift i 1998.[27]

1.3.1 Økonomiske forhold

Store deler av den tidligere sovjetiske militærindustrien skal konverteres til sivil produksjon. De militære skipsverftene er intet unntak. Ved tre av de fire skipsverftene som produserte atomubåter er byggevirksomheten stanset. Andre skipsverft som bygde fartøyer for marinen er i dag utenfor Russlands grenser. Dette gjelder blant annet verftene i Sevastopol, Nikolajev og Kertsj, som alle er i Ukraina. Byggingen av den nye atomdrevne slagkrysseren Petr Velikij, ved Baltijskaja-verftet i St. Petersburg ble utsatt i flere år, før den ble testet første gang mot slutten av 1995.

Nordflåten har ikke råd til å utføre nødvendig vedlikehold på alle operative atomubåter. Derfor blir mange av disse liggende i havn.[28] I 1994 og 1995 har Nordflåtens to atomdrevne slagkryssere, Admiral Usjakov og Admiral Nakhimov , ligget ved havn hele tiden. Admiral Usjakov har ikke vært i drift siden et maskinhavari i 1991, mens Admiral Nakhimov for det meste har ligget ved kai de tre siste årene. Begge slagkrysserne er basert i Severomorsk.[29] Nordflåtens ledelse hevder at mangelen på vedlikehold av atomubåter og andre marinefartøyer medfører at de ikke oppfyller forsvarsdoktrinen.[30]

I 1994 ble bare 35 prosent av de bevilgede penger reelt overført til Nordflåten.[31] 600 milliarder rubler, som i følge budsjettet for 1994 skulle overføres til Nordflåten, ble aldri overført.[32] De midlene som ble overført gikk i hovedsak til å dekke lønninger og sosiale tjenester for Nordflåtens personell. 1995 har vært enda vanskeligere enn 1994 for Nordflåten. På grunn av den sterke inflasjonen i Russland, ble Nordflåtens budsjett brukt opp i løpet av første halvår 1995.[33] Dette medførte at marinen måtte spare penger på drift og vedlikehold av fartøy og marinebaser.[34] Utbetalinger av lønninger har ved flere anledninger blitt forsinket, noe som har medført at marineoffiserer har nektet å bli med på patruljetokt. Det har ved flere anledninger de siste to årene hendt at Nordflåten har vært avhengig av å hente offiserer fra flere baser, for å kunne sette sammen nødvendig mannskap til et fartøy som skal ut på oppdrag. Det har også skjedd at atomubåter har blitt sendt ut på patrulje uten nok kvalifiserte offiserer.[35] Det har blitt vanlig at offiserer ikke får utbetalt lønn når de tar ferie. Lønningene til marineoffiserene i Zapadnaja Litsa for månedene juni, juli og august 1995 ble først utbetalt i september. Også de første månedene i 1996 ble lønningene flere måneder forsinket.[36]

Foto, 49 kb.
Mannskaper ombord på atomubåter får ikke alltid utbetalt lønningene i rett tid på grunn av Nordflåtens store økonomiske problemer. Det har ved flere anledninger hent at atomubåter har blitt sendt ut på patrulje uten nok kvalifiserte offiserer.

Nordflåten er for tiden ikke i stand til å betale for tjenester som staten tidligere garanterte for. Mange av de bedrifter og skipsverft som har vært knyttet til Nordflåtens aktiviteter, får heller ikke økonomisk støtte fra staten og må klare seg selv etter markedsøkonomiske prinsipper. I januar 1996 skyldte Nordflåten 40 milliarder rubler i lønninger til arbeiderne ved ulike marineverft og andre fabrikker. Nordflåtens totale gjeld til skipsverftene er 200 milliarder rubler.[37]

En ubetalt strømregning på 29 millioner norske kroner til elektrisitetsselskapet Kolenergo, medførte at selskapet den 21. september 1995 stengte av strømmen til marinebasen Gadzjijevo, samt til våpenlagrene ved baseanleggene. Strømmen ble koblet på igjen etter 40 minutter, da Nordflåten sendte soldater til transformatorstasjonen.[38] Nordflåtens ledelse hevdet etter dette at Kolenergo aldri ville forsøke seg på å kutte strømmen en gang til.[39] Den 26. september ble strømmen igjen kuttet i 20 minutter, denne gangen til det militære marineverftet Sevmorput.[40]

For å bedre den økonomiske situasjonen, foreslår Admiral Jerofejev en rekke midlertidige tiltak som Nordflåten selv kan sette i verk for å tjene penger, inntil situasjonen igjen stabiliserer seg i Russland. Blant annet ønsker Nordflåten å selge ut en del av sine marinefartøyer til andre land, og selv beholde inntektene. Opplæring av mannskaper til disse fartøyene kan også gi Nordflåten en del inntekter. I følge dagens regler kan slike ekstrainntekter bare brukes til sosiale tiltak for offiserene.[41]

Ved å la marineverftene utføre opphugging av marinefartøyer og selge metallet, kan også den økonomiske situasjonen bedres. Nordflåten vurderer å leie ut ubåter til ikke-militære institusjoner som utfører vitenskapelig arbeid i Arktis for å tjene penger. For eksempel benyttet Tyskland en av Nordflåtens Delta-III ubåter for oppskyting av en forskningsrakett i juni 1995. Oppskytingen skjedde like utenfor marinebasen Gremikha i det sørlige Barentshavet. Raketten ble skutt ut fra 50 meters dyp. Bæreraketten var av typen RSM-50 (SS-N-18). Denne rakett-typen var konstruert for atomstridshoder, men er i dag tatt ut av drift. Dette var andre gang en slik oppskyting fant sted. Første gang var i 1994. Avtalen kom i stand med det russiske romfartssenteret. Nordflåten fikk bare betalt for ubåtens drift i perioden. De godtok dette fordi de dermed fikk trent mannskapet, noe de ikke kunne gjøre ellers.[42]

I august 1995 ble en av Nordflåtens atomubåter av prosjekt 671 RTM - Victor-III klasse benyttet til sivil frakt av poteter og frukt fra Kolahalvøya til Jamalhalvøya ved nordkysten av Sibir. I rakettseksjonen var rakettene tatt ut til fordel for lastekapasitet for poteter.[43] Bruken av atomubåter til frakt av sivil last utredes videre, men konklusjonene er foreløpig ikke klare. Fra marinens side understrekes det at bruken av militære atomubåter til sivile oppdrag bare er ment å skje i en overgangsperiode, frem til økonomien har stabilisert seg.[44]

Andre oppgaver kan være aktuelle når utbyggingen av olje- og gassfeltene i de nordlige havområdene kommer i gang. Atomubåter kan blant annet benyttes til frakt av olje og geologiske undersøkelser i de nordlige havområdene. Selskapet Sudoexport i Moskva har lagt frem planer for ombygging av militære atomubåter til sivile oljetankere.[45] Transportruten er tenkt fra oljelastingsanleggene langs nordkysten av Sibir og Arkhangelsk fylke til ulike oljehavner i verden. Lastekapasiteten er oppgitt til 830 tonn olje i hver ubåt, med et mannskap på 35 personer. I de havnene som ligger i land som enten forbyr, eller ikke ønsker atomdrevne båters anløp, er det planlagt å bruke dieselmotoren innenfor havneområdet. Det samme selskapet har også lagt frem planer for ombygging av militære atomubåter til sivile containerubåter.[46] Tenkte transportruter er særlig områdene fra Nord-Europa til Asia. At ubåten går under vann gjør den uavhengig av isforholdene, og transporten mellom øst og vest går raskere. Lastekapasiteten er oppgitt til 20 containere med tilsammen 900 m³ last. Turistekspedisjoner i nord med atomubåter har også vært diskutert.

Illustrasjon, 17 kb.
Selskapet Sudoexport har laget planer om å bygge om militære atomubåter til sivile atomdrevne containerubåter. Disse er tenkt benyttet langs Nordøstpassasjen fra Nordvest Russland til markedene i Asia.

Illustrasjon, 12 kb.
Det er planlagt å bygge om militære atomubåter til sivile atomdrevne oljetankubåter. Bruken av disse ubåtene er særlig tenkt i forbindelse med utbyggingen av nye oljefelt langs nordkysten av Sibir. Oljetankerubåtene vil kunne benyttes i farvann hvor vanlige oljetankere ikke kan seile på grunn av isforholdene.

1.3.2 Kompetanse-reduksjon

Ubåtmannskaper ble frem til 1991 opplært ved tre forskjellige treningssentre i Sovjetunionen. Disse var Paldiski i Estland, Sevastopol i Ukraina og Sosnovyj Bor utenfor St. Petersburg. Senteret i Sevastopol var det største, og hadde blant annet meget avanserte data- og reaktorsimulatorer. Årlig ble det utdannet 500 ubåtoffiserer i Sevastopol.[47] Siden Ukraina ble uavhengig, har ikke den russiske marinen benyttet dette senteret. 80 prosent av alle spesialister og operatører av marinereaktorer i Sovjetunionen, ble utdannet ved marinehøyskolen i Sevastopol. De resterende 20 prosent ble utdannet ved Dzerzjinskij marinehøyskole i St. Petersburg.[48]

Foto, 57 kb. Foto, 41 kb.
Mange av ubåtoffiserene i Sovjetunionen ble utdannet ved treningssentrene i Sevastopol (Ukraina) og her ved Paldiski (Estland). Etter oppløsningen av Sovjetunionen har disse treningssentrene blitt stengt. I Paldiski pågår for tiden demonteringen av de to atomubåtmodellene med reaktorene.

I Paldiski var det bygget opp to ubåtmodeller, 1. og 2. generasjon (prosjekt 667 BR - Delta-I og prosjekt 659 - Echo-II), med en operativ reaktor i hver. Reaktorene i Paldiski ble stengt ned i 1989, og både ubåtmodellene og reaktorene er for tiden under demontering.[49] I Paldiski foregikk treningen av offiserer til ubåter av prosjekt 941 - Typhoon klasse, 667 A - Yankee klasse og 667 BDRM - Delta I-IV klasse.[50]

Ved marinens treningssenter i Sosnovyj Bor utenfor St. Petersburg er det tre operative forsøksreaktorer av samme type som benyttes i atomubåter. Her utføres testing av atombrensel, og den marine reaktorteknologien utvikles. En fjerde forsøksreaktor er under bygging.[51] Ved Dzerzjinskij marinehøyskole i St. Petersburg foregår i dag all opplæring av personell til å betjene atomdrevne ubåter. Denne høgskolen har begrenset kapasitet, og dette bidrar til en generell kompetansereduksjon for mannskapet ved den russiske marinens atomdrevne fartøyer.

Mangelen på penger til å holde atomubåtflåten i drift medfører også at offiserene får langt mindre operativ rutinetrening i dag enn for få år siden. De svekkede sosiale forhold og lave lønninger for offiserer i Nordflåten medfører at stadig færre fornyer sin femårs kontrakt med marinen. Stor gjennomtrekk av offiserer svekker kompetansenivået.[52]

Fra og være noen av de mest privilegerte i det sovjetiske samfunnet, er dagens marineoffiserer mindre verdsatt. De sosiale forholdene for offiserene har endret seg drastisk i negativ retning på 1990-tallet. På grunn av reduksjoner i marinens budsjetter, kuttes det ned på sosiale privilegier for personellet i marinen og for arbeiderne ved marineverftene.[53] Marineverftene, som tidligere arbeidet etter statlige direktiver, fungerer i dag som egne selvstendige enheter som må betale skatt, og som er avhengige av at marinen betaler for oppdragene som utføres. Enkelte reparasjonsteam har ikke fått betalt lønn på flere måneder.[54] På grunn av mangel på finansiering av marineverftene, har mye av arbeidet som tidligere ble utført nærmest stoppet opp. Dette medfører at infrastrukturen som finnes her gradvis forsvinner.[55] Sikkerheten ved både det normale vedlikeholdet av operative ubåter og ubåter tatt ut av drift svekkes. Noe av det mest alvorlige er at nødvendig vedlikehold ved lagrene for brukt atombrensel og radioaktivt avfall ikke blir utført. Nordflåtens øverstkommanderende, Admiral Oleg Jerofejev, uttalte i april 1995 at "Problemene med lagring av brukt brensel, radioaktivt avfall, ubåter tatt ut av operativ tjeneste og mangel på service av ubåter i drift, er ikke bare problemer for flåten, men for staten. Derfor er det naturlig at ikke bare flåten setter i verk tiltak, men det er også nødvendig at Ministeriet for ulykkessituasjoner, Emercom, gjør noe. Hvis det ikke settes iverk tiltak, vil det over en periode medføre at situasjonen blir enda mer kritisk og kan føre til en økologisk katastrofe".[56]

1.4 Nordflåtens fremtid

Nordflåtens fremtid avhenger mye av den militær-politiske utviklingen i Russland. I tillegg vil den økonomiske og regional-politiske utvikling i nordområdene være av betydning for Nordflåten. Selv om den store oppbyggingen av Nordflåten skjedde som et resultat av våpenkappløpet under den kalde krigen, er det lite sannsynlig at Nordflåten vil bli redusert til 1950-nivå selv om den kalde krig er over. Russlands nye forsvarsdoktriner understreker at Nordflåtens fremste oppgave er å beskytte russisk territorium.[57]

Hvis START-II avtalen blir oppfylt, vil Russland i år 2003 ha over 50 prosent av sine strategiske atomstridshoder utplassert på atomubåter, mot i underkant av 25 prosent i dag.[58] I følge START-II avtalen kan det maksimalt være 1.750 atomstridshoder utplassert på russiske ubåter. Dette betyr at antallet atomvåpen i ubåter totalt sett vil minke, men Nordflåten vil få en viktigere strategisk posisjon i den russiske atomvåpenstrategien enn de har i dag. I følge russiske militæreksperter vil det i den russiske marinen fremover være behov for å beholde maksimalt 16 strategiske atomubåter, 21 angrepsubåter og 12 taktiske atomubåter.[59] Vestlige eksperter mener at det vil være behov for langt færre ubåter.

Hvis antallet utplasserte strategiske atomstridshoder på ubåter blir avgjørende for hvor mange ubåter Russland velger å beholde i drift, kan Nordflåten klare seg med de seks ubåtene av prosjekt 941 - Typhoon klasse, og sju ubåter av prosjekt 667 BDRM - Delta-IV klasse. Disse 13 atomubåtene kan tilsammen føre 1.750 atomstridshoder. Men det er lite sannsynlig at Russland velger et forsvar basert kun på strategiske atomubåter. En ny atomubåt av prosjekt 971 - Akula klasse skal leveres i 1996. Dette er en angrepsubåt.[60] Tre atomubåter av den nye prosjekt 885 - Severodvinsk klasse er også under bygging. Disse vil trolig både kunne benyttes som strategiske ubåter og som angrepsubåter.[61]

Reduksjonen av antall atomstridshoder, som et resultat av START-I og START-II avtalene, er vist i tabellen under. Denne viser også styrkeforholdene mellom Russland og USA, samt fordelingen av antall stridshoder utplassert på land og ombord i atomubåter.[62]

Tabell 2: Antall atomstridshoder fordelt mellom USA og Russland.

Det fremtidige antallet strategiske atomubåter i Nordflåten avhenger i første rekke av hvordan den politiske og økonomiske situasjonen i Russland utvikler seg.[63]

En av de største utfordringene for den russiske marinen nå, er å løse problemene med dekommisjonering av eldre atomubåter, lagring og transport av brukt atombrensel og radioaktivt avfall. I følge uttalelser fra det russiske forsvarsministeriet, er det med dagens økonomiske overføringer umulig å løse disse problemene. I dag foreligger det bare planer for hvordan dette arbeidet skal gjennomføres frem til år 2005 til 2010.[64] Det er nødvendig å se opphuggingsarbeidet i et langt lengre tidsperspektiv enn dette. Faren for ulykker og lekkasjer fra atomubåter i opplag er overhengende, og øker fra år til år. Både fra et miljømessig og fra et økonomisk synspunkt, er det viktig at arbeidet med å dekommisjonere atomubåter og sikre lagrene for brukt atombrensel og annet radioaktivt avfall kommer i gang raskt. Etter hvert som den tekniske tilstanden til disse objektene forverres, blir det dyrere å løse problemene.[65]

Manglende trening av ubåtmannskaper kan få alvorlige følger hvis en ulykke skulle skje. Disse offiserene trener på nødprosedyrene inne i reaktorseksjonen på en Typhoon-ubåt.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

Hvis START-II avtalen blir oppfylt vil Russland i år 2003 ha over 50 prosent av sine strategiske atomstridshoder utplassert på atomubåter. Dette betyr at Nordflåtens strategiske posisjon i den russiske atomvåpenstrategien vil bli enda viktigere. Mange av atomrakettene vil være ombord i ubåtene lik de på bildet av Delta-klassen.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

SVEKKEDE SOSIALE FORHOLD: De sosiale forholdene for atomubåt offiserene i Nordflåten har endret seg drastisk i negativ rettning på 1990-tallet. Det kan gå flere måneder mellom hver gang offiserene får utbetalt lønn. Dette har ført til at stadig færre fornyer sine femårskontrakter med marinen. Det har flere ganger skjedd at atomubåter har blitt sendt ut på patrulje uten nok kvalifiserte offiserer. Dette svekker sikkerheten ombord.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

TIL KASSERING maler denne offiseren på denne ballistiske atomraketten fra en ubåt. Rakettene som tas ut av atomubåter i Nordflåten mellomlagres blant annet her i Okolnaja-bukten like nord for Severomorsk. I bakgrunnen til høyre vises det enkle gjerdet som beskytter atomraketten mot inntrengere. Atomrakettene lagres utendørs både sommer og vinter. De gamle atomstridshodene i disse rakettene skal transporteres til lagringsanlegg i Sibir.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

ATOMUBÅTENE LIGGER TETT: Ved marinebasen Gadzjijevo på Kolahalvøya er det stasjonert angreps- og strategiske ubåter. Under den kalde krigen ble det satt i drift over 240 atomubåter i Sovjetunionen. Antallet har blitt kraftig redusert de siste årene og i dag er det 67 atomubåter i drift i Nordflåten. Den store miljøutfordringen i dag er å sikre en forsvarlig opphugging og lagring av alle atomubåtene som er tatt ut av drift. De fleste av disse ligger og ruster ved de ulike marinebasene og skipsverftene på Kolahalvøya og i Severodvinsk.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

TORPEDOER MED ATOMSTRIDSHODER: Ombord i de gigantiske Typhoon-ubåtene er det også et eget rom hvor torpedoer, som kan utstyres med atomstridshoder, ligger klare til avfyring mot andre ubåter i en krigssituasjon. Hver Typhoon-ubåt har opptil 18 slike torpedoer.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

45 KILOMETER FRA NORGE: Dette er den av Nordflåtens atomubåtbaser som ligger nærmest grensen til Norge. Ulykker med reaktorene ombord i disse ubåtene, eller ved noen av lagringsanleggene for atomavfall i den samme fjorden, kan føre til at radioaktivt nedfall både rammer befolkningen på Kolahalvøya og i Nord-Norge. Fortsatt får ikke sivile russiske myndigheter lov til å komme inn til disse atomubåtbasene og undersøke sikkerheten.
Disse bildene er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

Sluttnoter

[8] Skogan, J. K. 1992. Tilbake
[9] Mormul N., notat, 1995. Tilbake
[10] Ibid. Tilbake
[11] Dekret nr. 570-2011, 21. desember 1952, undertegnet Josef Stalin, Moskva., referert i Osipenko, L, Zjiltsov, L. og Mormul N., Atomnaja Podvodnaja Epopeja, 1994. Tilbake
[12] Skogan, J. K. Sovjetunionens Nordflåte 1968-85. NUPI-rapport nr. 105, 1986. Tilbake
[13] Pavlov, A. S., Militære fartøyer i Sovjetunionen og Russland 1945 - 1995. Jakutsk 1994 Tilbake
[14] Krasnaja Zvezda, 28. januar 1995. Tilbake
[15] Kværner Moss Technology a.s., Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[16] Beregninger gjort ut fra Pavlov, A. S., 1994 og Jane`s fighting ships 1995 - 96, 98. utgave. Tilbake
[17] Nevskoje Vremja (St. Petersburg), 22. februar 1996 og Jane`s fighting ships 1995-96, 98. utgave. Tilbake
[18] Nezavisimaja Gazeta, Flåten vi mistet, januar 1996. Tilbake
[19] Office of Naval Intelligence. Worldwide submarine proliferation in the coming decade. 3. utgave Washington D. C. mai 1995. Tilbake
[20] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995, intervju med Nordflåtens øverstkommanderende, Admiral Oleg A. Jerofejev. Tilbake
[21] Office of Naval Intelligence. Worldwide submarine proliferation in the coming decade. 3. utgave Washington D. C. mai 1995. Tilbake
[22] Jane`s Defence Weekly, 3. januar 1996. Tilbake
[23] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995, intervju med Nordflåtens øverstkommanderende, Admiral Oleg A.Jerofejev. Tilbake
[24] Interfax, 14. mars 1996. Tilbake
[25] Office of Naval Intelligence. Worldwide submarine proliferation in the coming decade. 3. utgave Washington D. C. mai 1995. Tilbake
[26] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995, intervju med Nordflåtens øverstkommanderende, Admiral Oleg A. Jerofejev. Tilbake
[27] Jane`s fighting ships, 1995 - 96, 98. utgave. Tilbake
[28] Ibid. Tilbake
[29] Jane`s Defence Weekly, 4. november 1995. Tilbake
[30] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995, intervju med Nordflåtens øverstkommanderende, Admiral Oleg A. Jerofejev. Tilbake
[31] Murmanskij Vestnik, 5. januar 1995. Tilbake
[32] Pressemelding fra Nordflåten, 22. september 1995. Tilbake
[33] Na strazje Zapoljarja, 19. april 1995. Tilbake
[34] Na strazje Zapoljarja, 31. mai 1995. Tilbake
[35] Morskoj sbornik, nr. 6 1995 og nr. 12, 1994. Tilbake
[36] Samtaler med Vladimir Pyzj, pressetalsmann for Nordflåten i Severomorsk, 5. mars 1996. Tilbake
[37] Poljarnaja Pravda, 24. januar 1996. Tilbake
[38] Poljarnaja Pravda, 26. september 1995. Tilbake
[39] Pressemelding fra Nordflåten, 22. september 1995. Tilbake
[40] Radio Murmansk, 27. september 1995. Tilbake
[41] Ibid. Tilbake
[42] Izvestija, 3. juni 1995. Tilbake
[43] Rossijskaja Gazeta, 14. september 1995. Tilbake
[44] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995, intervju med Nordflåtens øverstkommanderende, Admiral Oleg Jerofejev. Tilbake
[45] Sudoexport Tanker undersea, Moskva 1994. Tilbake
[46] Sudoexport Undersea transport container carrier, Moskva 1994. Tilbake
[47] Morskoj sbornik, nr. 1 -1994 Tilbake
[48] Morskoj sbornik, nr. 2 -1993 Tilbake
[49] Bellona-befaring 22. juni 1995. Tilbake
[50] Ibid. Tilbake
[51] The Baltic Region-Our Habitat E-mail newsletter 1995, bodorov@glas.apc.org. Tilbake
[52] Morskoj sbornik, nr. 7 -1994. Tilbake
[53] Morskoj sbornik nr. 3, 9, 12 1993 og nr. 7 1994. Tilbake
[54] Na strazje Zapoljarja, 19. april 1995. Tilbake
[55] Poljarnaja Pravda, 28. februar 1995. Tilbake
[56] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995, intervju med Nordflåtens øverstkommanderende, Admiral Oleg A. Jerofejev. Tilbake
[57] Ibid. Tilbake
[58] Office of Naval Intelligence. Worldwide submarine proliferation in the coming decade. 3. utgave Washington D. C. mai 1995. Tilbake
[59] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995, intervju med Nordflåtens øverstkommanderende, Admiral Oleg A. Jerofejev. Tilbake
[60] Severnyj Rabotsjij, 19. januar 1995. Tilbake
[61] Jane`s fighting ships 1995 - 96, 98. utgave. Tilbake
[62] Nezavisimaja Gazeta, 10. februar 1996. Tilbake
[63] Krasnaja Zvezda, 15. april 1995. Tilbake
[64] Murmanskij Vestnik, 15. mars 1995. Tilbake
[65] Krasnaja Zvezda, 13. juli 1995. Tilbake