Den russiske marinen feirer i 1996 sitt 300 års jubileum. I snart 40 år har det vært atomdrevne ubåter i drift i Nordflåten. Denne rapporten beskriver de problemene den russiske Nordflåten har med sine atomdrevne fartøyer og lagre for brukt atombrensel og radioaktivt avfall. Kolahalvøya og Severodvinsk har verdens tetteste konsentrasjon av reaktorer i drift og reaktorer som er tatt ut av drift. Våpenkappløpet under den kalde krigen gikk så fort at det ikke ble planlagt hva som skulle gjøres med alle atomubåtene og atomavfallet i ettertid. Det er vår generasjon som må ta ansvaret for å rydde opp. Rapporten beskriver detaljert hvilke utfordringer vi står overfor.
Kapittel en gir en historisk beskrivelse av Nordflåten fra 1899 frem til Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Det legges vekt på å forklare hvilke innvirkninger de sosiale, politiske og økonomiske problemene i Russland har hatt for Nordflåten gjennom de siste fem årene. I siste del av kapittelet gjøres det rede for strukturene og ansvarsforholdene i marinen, og i andre institusjoner som er tilknyttet driften av atomdrevne fartøyer.
Kapittel to beskriver de ulike atomubåtene og atomdrevne overflatefartøyene som er, eller har vært, i drift ved Nordflåten. Utviklingen av de forskjellige ubåtklassene og atomreaktorene vies stor oppmerksomhet, da denne utviklingen er viktig for å forstå hvilke farer driften medfører, samt for å kunne anslå omfanget av den kommende dekommisjoneringen av fartøyene og mengden radioaktivt avfall som da må behandles.
Kapittel tre omhandler de radiologiske serviceskipene i Nordflåten. Disse blir benyttet under arbeidet med å skifte ut atombrensel fra ubåtreaktorene, samt til transport. Langs kysten av Kolahalvøya og i Severodvinsk pågår det en omfattende transport av atombrensel og annet radioaktivt avfall. De fleste av de radiologiske serviceskipene er i dag i svært dårlig teknisk stand.
Kapittel fire gir en geografisk oversikt over de ulike marinebasene hvor det er stasjonert atomubåter og atomdrevne overflatefartøyer. Disse ligger fra Zapadnaja Litsa i vest til Gremikha i øst. Ved marinebasene ligger også Nordflåtens største mellomlager for brukt atombrensel og annet fast og flytende radioaktivt avfall. Alle lagrene som beskrives er fulle. Den lave tekniske standarden på lagrene gjør at det er et akutt behov for tiltak.
Kapittel fem beskriver marineverftene på Kolahalvøya og i Severodvinsk. En del av marineverftene er ikke underlagt Nordflåten. Vi inkluderer dem likevel i denne rapporten, fordi de enten spiller en aktiv rolle i vedlikeholdsarbeidet for aktive atomubåter, eller er en viktig aktør i det pågående arbeidet med å dekommisjonere utrangerte atomubåter.
Kapittel seks viser hvordan arbeidet med å dekommisjonere utrangerte atomubåter pågår. Det blir fremhevet hvilke problemer som er forbundet med lagringen av gamle atomubåter, hvor atombrenselet fortsatt ikke er tatt ut av reaktorene. Det er laget et statlig russisk program for dekommisjonering av atomubåter, og her beskrives det hvilke problemer marineverftene som utfører dette arbeidet står overfor. Planene for langtidslagring av reaktorseksjoner presenteres også.
Kapittel sju gir en oversikt over hvordan brukt atombrensel blir skiftet ut og transportert fra ubåtreaktorene til serviceskipene, og videre til mellomlagrene. Etter noen år blir de så lastet over på serviceskipene, som igjen frakter dem til omlastingspunkter for jernbane. Brenselselementene blir til slutt fraktet til reprosesseringsanlegget RT-1 i Majak. Også de økonomiske sidene ved forsendelsen av brukt atombrensel blir beskrevet.
Kapittel åtte omhandler ulykker med atomubåter. Det blir lagt særlig vekt på de ulykkene hvor atomubåter har sunket, og ulykker hvor det har skjedd en nedsmelting av atomreaktorene, med påfølgende utslipp av radioaktivitet.
Det er ikke bare Russland som har atomdrevne ubåter. I appendikset presenteres en oversikt over atomubåtene som er i drift i USA, Storbritannia, Frankrike og Kina. Også India har startet prosjektering av atomdrevne ubåter.
Selv om hvert av kapitlene omhandler et spesifikt tema, er det viktig å se hele rapporten i sammenheng. Et av de største problemene er at det i dag ikke eksisterer noe regionalt lagrings- og behandlingsanlegg for radioaktivt avfall. Slikt avfall har vilkårlig blitt deponert ved de ulike marinebasene og marineverftene. Etableringen av et lagringsanlegg for brukt atombrensel, reaktorseksjoner og fast radioaktivt avfall i regionen, er en forutsetning for at dekommisjoneringsarbeidet med atomubåter skal kunne skje på en forsvarlige måte med hensyn til miljøet. Bellona har ikke tatt stilling til hvor et slikt lager bør ligge. Alternativene er Novaja Zemlja eller kysten av Kolahalvøya. Et gjennomgående tema i denne rapporten er at mangel på sivil kontroll av Nordflåtens ulike anlegg for atomavfall, har ført til at internasjonale anbefalinger for håndtering av slikt avfall ikke blir fulgt. Den videre fremdriften i planene om lokalisering av et regionalt atomlager må være underlagt sivile instanser i Russland.
Det er per dags dato fem land i verden som har atomdrevne marinefartøyer; Russland, USA, Storbritannia, Frankrike og Kina. Landene utenom Russland har tilsammen 132 atomubåter, med like mange reaktorer, i drift. I tillegg har USA sju atomdrevne hangarskip med tilsammen 20 reaktorer.[1]
Den russiske Nordflåten har i drift 67 atomubåter med totalt 115 reaktorer, og to atomdrevne slagkryssere, med to reaktorer i hver. I tillegg er det 52 atomubåter med 101 reaktorer som er tatt ut av drift, men fortsatt har atombrensel i reaktorene.[2] Tar en med de rundt 100 reaktorene på atomubåter og overflateskip som er i drift, eller i opplag, ved den russiske Stillehavsflåten, er det totalt i verden 476 militære marinereaktorer, hvorav nesten halvparten tilhører Nordflåten.
Alle de fem landene som i dag har atomdrevne ubåter, har flere nye under bygging og på planleggingsstadiet. I Russland er tre atomubåter av prosjekt 885 - Severodvinsk klasse - under bygging, og den fjerde atomdrevne slagkrysseren forventes levert til Nordflåten i løpet av 1996. I USA er ni atomubåter og to atomdrevne hangarskip under bygging. I Storbritannia er sju atomubåter under bygging. Frankrike har fire atomubåter og ett atomdrevet hangarskip under bygging. I Kina planlegges det å bygge to nye klasser med atomdrevne ubåter. Også India planlegger å bygge atomubåter, og det pågår et samarbeid mellom India og Russland om utviklingen av reaktortypen til denne ubåtklassen. India vil med dette bli det sjette landet i verden som har atomubåter.[3] For mer informasjon om andre lands atomdrevne marinefartøyer, se appendiks I.
På Kolahalvøya har Murmansk Shipping Company åtte atomdrevne isbrytere og ett atomdrevet containerskip, basert i Murmansk, med totalt 15 reaktorer.[4] Ved Kola Atomkraftverk i Poljarnyje Zori er det fire reaktorer i drift. Kolahalvøya, med Severodvinsk i Kvitsjøen, er dermed det området i verden som har størst konsentrasjon av atomreaktorer. I denne regionen er det totalt 240 reaktorer, med 236 reaktorer ombord på skip og fire på land ved Kola Atomkraftverk.
Ved sivile atomkraftverk rundt om i verden er det i dag i drift 442 reaktorer i 30 land.[5] I tillegg kommer 292 forsøksreaktorer fordelt på 58 land.[6] Omkring 10 reaktorer er også i drift i verden for produksjon av atomvåpen-materiale, blant annet fire i Sibir.[7] Totalt i verden er det 1.225 atomreaktorer i drift. Nordflåtens andel av verdens totale atomreaktorer er dermed 18 prosent.
Land | Ubåt reaktorer | Ubåtreaktor ute av drift m/brensel | Militære overflate-skip reaktorer | Isbryter reaktorer | Atomkraftverk reaktorer | Forsøks reaktorer |
---|---|---|---|---|---|---|
Russland | 215 | 101 | 8 | 15 | 36 | 22 |
USA | 99 | - | 20 | - | 109 | 73 |
Storbritannia | 16 | - | - | - | 35 | 8 |
Kina | 6 | - | - | - | 3 | 13 |
Frankrike | 11 | - | - | - | 56 | 19 |
Andre land | - | - | - | - | 203 | 157 |
Totalt | 347 | 101 | 28 | 15 | 442 | 292 |
Tabell 1: Oversikt over operative atomreaktorer i verden.
[1] Jane`s fighting ships 1995 - 96. 98.
utgave. Tilbake
[2]
Kværner Moss Technology a.s, Disposal of russian nuclear submarines,
19. januar 1996. Tilbake
[3]
Jane`s fighting ships 1995 - 96, 98. utgave. Tilbake
[4] Nilsen, T. og Bøhmer, N. Bellona rapport nr.
1-1994. Tilbake
[5]
World Nuclear Industry Handbook, Nuclear engineering international 1996.
Tilbake
[6] Lingjærde,
Rolf O. Kjærnekraft Status og utvikling 1995, Institutt for
energiteknikk, november 1995. Tilbake
[7] Eriksen, Viking O., Kjernevåpen - hva nå?,
1995 og Bøhmer, N. og Nilsen, T., Reprosseseringsanlegg i Sibir,
Bellona arbeidsnotat nr. 4 - 1995. Tilbake