Kart,
9 kb.Kart 6. Marineverftene Sjkval (Pala-bukten) og Nerpa (Olenja-bukten) ligger på vestsiden av Murmanskfjordens utløp.
I fylkene Murmansk og Arkhangelsk er det fem marineverft for reparasjoner og et skipsverft for bygging av atomubåter, Sevmasj-verftet. Ved marineverftene utføres arbeidet med å skifte brukt atombrensel fra atomubåtene, generelt vedlikeholdsarbeid, reparasjonsarbeid og dokking hvor arbeid på ubåtenes skrog gjennomføres. I tillegg til marineverftene er det flere flytende reparasjonsfabrikker stasjonert ved de ulike marinebasene. Hver av disse har omkring 100 arbeidere, og deres oppgave er vedlikehold av atomubåtene mellom hvert tokt.[409] Nordflåten har i tillegg flere serviceskip som utfører mindre vedlikeholdsarbeid for atomubåtene. Første gang en ubåt skiftet atombrensel var i Severodvinsk i 1961 (K-3).[410]
Utover 60-tallet ble det eksisterende marineverft nr. 35 Sevmorput ombygget for å betjene atomubåter.[411] I tillegg ble nye marineverft bygget, og de eksisterende ble utvidet. Av disse er marineverft nr. 85 Nerpa og marineverft nr. 10 Sjkval.[412]
Marineverftene Sevmasj, Zvezdotsjka og Nerpa er underlagt ministeriet for skipsbygging, mens Sevmorput, Sjkval og Safonovo tilhører Nordflåten og er dermed underlagt Forsvars ministeriet.
Marineverftene og deres omfattende infrastruktur, som ble bygget opp under den kalde krigen, har i dag store økonomiske problemer. Etter hvert som stadig flere atomdrevne ubåter tas ut av drift, minsker de statlige overføringene til disse marineverftene.
Ved det store Zvezdotsjka-verftet i Severodvinsk ble det frem til 1989 reparert fire atomubåter i året, mens det i perioden 1992 til 1993 bare ble reparert en atomubåt ved verftet.[413] I 1994 ble det ikke utført reparasjonsarbeider på atomubåter i det hele tatt. Ved Sevmasj-verftet ble det i 1994 utført statlige oppdrag for 300 milliarder rubler, men verftet fikk bare utbetalt 29 milliarder av disse. Oppdragene gjaldt nybygging av atomubåter.
Nordflåtens marineverft utfører ikke lenger fullstendig overhaling av atomubåter, bare vedlikehold av skroget.[414] Dette arbeidet utgjør hoveddelen av alt arbeid marinens og Forsvarsdepartementets marineverft utfører.[415] Det blir tatt særskilte avgjørelser for hver enkelt ubåt om det er økonomiske midler tilgjengelig for utskifting av brenselselementene.[416] I tillegg har Nordflåtens marineverft ansvaret for at atomubåter som er tatt ut av drift er sikret flyte-egenskaper.[417]
Ved marineverftene Sevmorput og Nerpa utføres det i dag også oppdrag for Russlands sivile flåte.[418] Zvezdotsjka-verftet bygger også båter for salg til utlandet.[419] Blant annet er det bygget slepebåter, fiskebåter og lektere.[420] Det er også planer om å gi store konstruksjonsoppdrag til marineverftene Zvezdotsjka og Nerpa i forbindelse med utbyggingen av olje- og gassfeltene i Barents- og Karahavet.[421] Dette gir de verftene som er underlagt ministeriet for skipsbygging en noe gunstigere økonomisk situasjon enn marineverftene underlagt Nordflåten.[422] For å bedre den økonomiske situasjonen noe for marineverftene underlagt Nordflåten, er det planlagt å slå sammen marineverft nr. 35 Sevmorput og nr. 82 Safonovo.[423]
Mot slutten av 1994 vedtok den russiske regjeringen dekret nr. 1399 som omhandler tiltak for å bedre den økonomiske situasjonen for militære marineverft og marineverft innenfor det militær-industrielle kompleks. Det ble dannet et samarbeidende aksjeselskap bestående av ulike marineverft. Selskapet heter Russlands flåte og har som hovedmålsetting å få regjeringen til å sette i verk praktiske tiltak for å bedre marineverftenes økonomi. I dag har disse marineverftene store problemer med å få betalt for arbeid som utføres for marinen. Arbeidet i seg selv er også mindre omfattende enn tidligere.
I desember 1995 gjennomførte arbeiderne ved marineverft nr. 10 Sjkval en blokade. De forhindret at en nylig reparert atomubåt fikk forlate verftet før arbeiderne fikk utbetalt sin manglende lønn siden august 1995. Nordflåtens ledelse truet da med å stenge av strømmen til byen Poljarnyj hvor arbeiderne bor. Blokaden ble opphevet etter at arbeiderne fikk lønnsutbetaling.[424] Nordflåten skyldte i januar 1996 fortsatt 40 milliarder rubler i lønnsutbetalinger til arbeiderne ved de ulike marineverftene på Kolahalvøya og i Severodvinsk.[425]
De økonomiske problemene rammer også sikkerhetstiltak for atomubåtene som befinner seg ved de ulike marineverftene. Det blir ikke bevilget penger til vedlikehold og utvidelser av lagrene for fast og flytende radioaktivt avfall. Ved marineverftene Nerpa, Sjkval og i Severodvinsk blir nå fast radioaktivt avfall lagret utendørs uten noen som helst form for beskyttelse mot avrenning.[426]
Marineverft nr. 10 Sjkval ligger ved byen Poljarnyj på vestsiden, ytterst i Murmanskfjorden. Det første marineverftet, nr. 1078 ble etablert her den 20. august 1935, da den flytende reparasjonsfabrikken Krasnyj gorn ble tauet hit. Før dette var det bare fiskefabrikken Poljarnoje som lå her. Under den 2. verdenskrig ble marineverftet benyttet til reparasjoner av marinefartøyer. Etter krigen ble det bygget flere landbaserte verksteder, og kaianleggene ble utvidet. I august 1950 ble marineverftet omdøpt til marineverft nr. 10 Sjkval og ble kun benyttet for militære fartøyer, hovedsakelig ubåter. Da de første atomubåtene ble tilført Nordflåten på slutten av 50-tallet, ble marineverftet modifisert for reparasjoner og dokking av disse. Det ble tilført flere serviceskip og tørrdokker, blant annet flytedokken PD-63. Rundt 1970 ble marineverftet omorganisert og delvis utvidet for å kunne ta i mot 2. generasjons atomubåter.
Kart,
9 kb.
Kart 6. Marineverftene Sjkval (Pala-bukten) og Nerpa (Olenja-bukten)
ligger på vestsiden av Murmanskfjordens utløp.
I dag er det to overbygde flytedokker ved marineverftet, flere flytende reparasjonsfabrikker og en samlet kailengde på 700 meter. Marineverftet dekker et område på 41.330 m². Det er omkring 3.000 arbeidere ved verftet. I byen Poljarnyj bor det i underkant av 30.000 innbyggere.
Fra 1962 til og med 1993 har det blitt utført reparasjoner og vedlikehold på 250 atomdrevne ubåter av 1. generasjon og 60 atomubåter av 2. generasjon. I tillegg har det blitt utført dokk-reparasjoner på totalt 1515 marinefartøyer, inkludert endel 3. generasjons atomubåter. Marineverft nr. 10 Sjkval er i dag det eneste marineverftet på Kolahalvøya som kan utføre reparasjonsarbeider og dokking for både 2. og 3. generasjons atomubåter. Ved marineverftet er det også utstyr for utskifting av brukte brenselselementer fra reaktorseksjonene. Det er ikke tatt noen beslutning om slik utskifting av brukte brenselselementer skal skje her i fremtiden.
Marineverftet har kapasitet til å reparere tre til fire atomubåter samtidig. For tiden, mars 1996, er en atomubåt (fab. nr. 638), et serviceskip for transport av brukt atombrensel av typen 326 M (PM-121) og tankeren Amur til reparasjon ved verftet. I tillegg til dette ligger sju atomubåter i opplag ved marineverftet. Av disse er det fire 1. generasjons ubåter som venter på at det brukte brenselet i reaktorene skal tas ut, slik at de kan hugges opp. De tre andre er av prosjekt 671 - Viktor-klassen. To av disse (K-371 fab. nr. 802 og K-488 fab. nr. 804) er ikke tatt ut av stridsstyrkene, men venter på en avgjørelse om hva som skal skje videre med dem. Det er ikke avsatt penger til å reparere disse to ubåtene, og det vil trolig komme en ordre om å ta dem ut av stridsstyrkene. Marineverftets oppgave er å holde de sju ubåtene flytende.
En av de fire 1. generasjons atomubåtene ved marineverftet er K-192, tidligere K-131, (prosjekt 645 - Echo-II klasse). Denne ubåten hadde et alvorlig reaktorhavari i juni 1989. Det oppsto en ukontrollert kjedereaksjon i den ene av de to reaktorene ombord, og brenselet ombord er derfor ødelagt. Frem til 1994 befant ubåten seg i Ara-bukten ved marinebasen Vidjajevo. Årsaken til at den ble flyttet, var at det ikke eksisterer et anlegg for å sikre ubåtens flyteegenskaper ved basen i Vidjajevo. På grunn av at atombrenselet i den ene reaktoren er ødelagt, er det ikke mulig å ta dette ut på normal måte. I den andre reaktoren har en ikke tatt ut brenselet på grunn av det høye strålingsnivået i reaktorseksjonen. Dette planlegges det derimot å gjøre etter en tid, når strålingsnivået har avtatt.
I de senere årene har marineverftet hugget opp en atomubåt av 1. generasjon. Metallet fra denne ubåten er fortsatt ved verftet. Det er planer om å hugge opp flere atomubåter av 1. og 2. generasjon ved marineverftet.[428] Det er imidlertid ikke bevilget penger til opphuggingsarbeid der.
Foto, 35 kb.
Marineverftet Sjkval ligger nær byen Poljarnyj. Her utføres
vedlikeholdsarbeid på atomubåter som er lagt i opplag, samt på
2. og 3. generasjons atomubåter som fortsatt er i drift. Ved marineverftet
er det et større lager for fast radioaktivt avfall og to flytetanker med
flytende radioaktivt avfall. Ved marineverftet ligger også atomubåten
K-192 med en nedsmeltet atomreaktor etter en ulykke i 1989.
På et eget område lagres fast radioaktivt avfall i containere. 200 containere og store kontaminerte deler er plassert ved lageret, som er fullt. Det er planlagt å utvide lagringsområdet, eller bygge et nytt lager for fast radioaktivt avfall, men foreløpig er det ikke bevilget penger til dette.
Flytende radioaktivt avfall lagres i to flytende tanker ved kaianleggene ved marineverftet. Den samlede kapasiteten i de to tankene er omkring 150 m³.
Det er planer om å bygge et lagringsanlegg for brukt atombrensel inne i en eksisterende tunnel i fjellet ved verftet, men det er ikke fattet noe endelig vedtak. Marineverftet har utstyr for uttak av brukt atombrensel som kan benyttes både for ubåter i operativ drift og for ubåter hvor brenselet skal tas ut og ubåtene hugges opp. Dette utstyret er i dag imidlertid ikke i bruk.
Marineverft nr. 10 Sjkval har i likhet med Nordflåtens andre marineverft store økonomiske problemer. I januar 1995 hadde det 40,6 milliarder rubler utestående. Kapasiteten ved verftet ble i 1995 utnyttet med 67 prosent.
Marineverft nr. 82 Safonovo tilhører Nordflåten. Marineverftet ligger på østsiden av Murmanskfjorden mellom Severomorsk og Murmansk. Ved dette verftet er det en rekke verksteder på land og to store tørrdokker. Den ene tørrdokken, PD-1, kom fra Tyskland på begynnelsen av 70-tallet, mens den andre ble kjøpt fra Sverige i 1980.[429] Dette er den største dokken på Kolahalvøya, med en lastekapasitet på 80 000 tonn. Dokken brukes i dag blant annet til vedlikeholdsarbeid på skroget til ubåter av prosjekt 941 - Typhoon-klasse. Også andre strategiske atomubåter repareres ved marineverftet Safonovo. I tillegg kan det ved verftet utføres reparasjonsarbeider på atomdrevne overflateskip. Tørrdokken har blant annet blitt brukt til vedlikehold av skroget på det sivile atomdrevne containerskipet Sevmorput.[430]
Foto, 33 kb.
Ved marineverftet Safonovo sør for Severomorsk i Murmanskfjorden
er det flere større flytedokker, slik som denne hvor det utføres
vedlikeholdsarbeid på skroget til en Typhoon.
Marineverft nr. 35 Sevmorput tilhører Nordflåten. Verftet ligger i Murmanskfjorden i bydelen Rosta i Murmansk, mellom atomisbryterbasen Atomflot og den sivile havnen. Byggingen av marineverftet startet i 1936, og det ble tatt i bruk i 1938.[431] I dag er Sevmorput et av de største skipsverftene i Nordvest-Russland.
Foto, 51 kb.
Marineverftet Sevmorput ligger ved bydelen Rosta nord i Murmansk. Ved
marineverftet overføres brukte brenselselementer fra Nordflåtens
serviceskip til jernbanevogner som transporterer disse videre til
reprosesseringsanlegget ved Majak Kjemiske Kombinat i Sør-Ural. Det er
også et lager for nytt atombrensel ved Sevmorput.
I tillegg til flere store verksteder på land disponerer verftet to tørrdokker.[432] Frem til slutten av 80-tallet var det 5.500 ansatte. I dag er det langt færre. På grunn av manglende oppdrag fra marinen er deler av verftet privatisert. Denne delen av marineverftet utfører oppdrag for den sivile flåten.
Fra slutten av 60-tallet har marineverftet reparert atomdrevne ubåter av 1. generasjon. Frem til 1991 ble det også utført skifte av atombrensel fra ubåter ved verftet. En del av ubåtene som har skiftet atombrensel ved marineverftet har vært i dokk i opptil et halvt år, selv om tidsplanen for dette arbeidet er to måneder. Dette skyldes at det ofte ble oppdaget sprekker i skroget på reaktorseksjonene.
I 1991 nedla fylkesmyndighetene i Murmansk et forbud mot utskifting av brukte brenselselementer ved Sevmorput-verftet. Årsaken var sikkerhetsrisikoen og det faktum at verftet ligger bare få hundre meter fra den nærmeste bebyggelsen i Murmansk. Det er snakk om å gjenoppta uttak av atombrensel fra ubåter i Sevmorput, men da under forutsetning av at en sikrere teknologi brukes.
I dag er det to atomubåter av 1. generasjon ved Sevmorput, en av prosjekt 675 - Echo-II klasse og en av prosjekt 658 - Hotel klasse. Det er planlagt å ta ut atombrenselet fra ubåten av prosjekt 658 - Hotel klasse.[433] For Sevmorput-verftet er hovedoppgaven i dag å holde disse to ubåtene flytende.[434]
Foto, 33 kb.
Nordflåtens ubåt av India-klassen (BS-203) med en redningsubåt
av prosjekt 1837 på dekk fotografert ved Sevmorput. Miniubåtene av
denne typen kan dykke ned til 2.000 meter og hente ut mannskaper fra en sunket
atomubåt.
Det er et lager for fast radioaktivt avfall ved Sevmorput. Dette ligger under åpen himmel, og avfallet lagres i containere. Alt fast avfall er lavaktivt. Flytende radioaktivt avfall lagres ikke ved marineverftet, men blir overført til Nordflåtens spesialtankere av typen TNT.[435]
Ved pir nr. 20 inne på marineverftet er det et lager for nytt atombrensel. Lageret benevnes med nr. 3-30, militær avdeling nr. 31326. Inntil nylig ble dette lageret benyttet til oppbevaring av nytt atombrensel til ubåter av prosjekt 671 - Viktor-III-klasse. I november 1993 ble det stjålet tre brenselselementer fra lageret. Sikkerheten ble sterkt kritisert. Det ble blant annet hevdet at potetbingene i Murmansk ble bedre voktet enn dette lageret. Tyveriet medførte at det ble besluttet å overføre alle brenselselementene til et annet av Nordflåtens lagre.[436]
Foto, 61 kb.
Denne atomubåtene av Echo-II klassen ligger ved en av pirene ved
marineverftet Sevmorput i Murmanskfjorden bare få hundre meter fra de nærmeste
boligblokkene i bydelen Rosta. Ubåten har to reaktorer ombord. I 1991
nedla fylkesmyndighetene i Murmansk forbud mot å ta ut brukte
brenselselementer fra ubåtreaktorer ved Sevmorput. Bakgrunnen for dette
var frykten for at en ulykke kunne ramme store deler av Murmansk med nærmere
en halv million innbyggere.
Marineverftet Nerpa ligger innerst i Olenja-bukten, et par kilometer vest for Poljarnyj. Nerpa ble først underlagt ministeriet for skipsbyggingsindustri, og senere overført til Goskomoboronprom, den statlige komiteen for militærindustri. Byggingen av marineverftet startet i 1970 etter direkte ordre fra D. F. Ustinov, daværende viseformann i det sovjetiske våpenministeriet, senere Sovjets forsvarsminister.[437] Samtidig med Nerpa ble byen Snezjnogorsk bygget 5 kilometer sørvest for Nerpa. Denne byen er også kjent under navnene Vjuzjnyj og Murmansk-60.
Marineverftets hovedoppgaver har vært reparasjon og vedlikeholdsarbeid på 2. generasjons atomubåter. I begynnelsen hadde verftet ansvaret for uttak av kontrollstaver og klargjøring av reaktorene for pålasting av nytt atombrensel etter at de brukte brenselselementene var tatt ut.[438]
Foto, 30 kb.
Marineverftet Nerpa ligger innerst i Olenja-bukten. Her utføres både
vedlikehold av operative atomubåter og sivile fartøyer. I tillegg
foregår det dekommisjonering av 2. generasjons atomubåter ved
marineverftet.
Ved en pir på marineverftet er det utstyr for omlasting av brukt atombrensel fra reaktorene til spesialskip av prosjekt 2020 - Malina-klasse. En landbasert tørrdokk og en stor flytedokk ligger ved marineverftet.
Fra 1993 har marineverftet også utført reparasjonsarbeider på sivile fartøyer. Det er mangelen på militære oppdrag og problemer med betaling for oppdrag for Nordflåten som har ført til at Nerpa også utfører kommersielle oppdrag. Ved Nerpa er det blant annet bygget et par mindre fiskebåter. Ledelsen ved Nerpa håper på å få oppdrag i forbindelse med fremtidig utbygging av olje- og gassanlegg i den arktiske regionen av Russland.
Det utføres også opphuggingsarbeid på 2. generasjons atomubåter ved Nerpa. Det er allerede utført to fullstendige opphugginger av ubåter av prosjekt 671 - Viktor-I-klasse (K-481, fab. nr. 615) og prosjekt 670 M - Charlie-II-klasse (K-479, fab. nr 903).[439] En ny landbasert tørrdokk med spesialutstyr for opphugging av ubåter er under bygging ved marineverftet. Denne dokken utstyres med amerikansk utstyr fra selskapet Hughes Aircraft Systems International, blant annet en større plasmabrenner for oppkutting av sterkstål.[440] Dokken skulle være ferdig i 1996, men blir forsinket med noen år.[441] Kostnadene for prosjektet er beregnet til 270 milliarder rubler.[442]
Foto, 26 kb.
Dette er reaktorseksjonen fra en Viktor-I ubåt ved marineverftet
Nerpa. Hele ubåten tas inn i en slik landbasert tørrdokk, og
arbeidet med å skjære løs reaktorseksjonen skjer i tørrdokken.
Før reaktorseksjonen tas ut og legges på vannet igjen, blir alle
hull, rør og kabelganger tettet igjen for at det ikke skal være
direkte kontakt mellom de radioaktivt kontaminerte delene av reaktorseksjonen og
sjøvannet.
Foto, 50 kb.
Arbeidet med byggingen av den nye tørrdokken ved marineverftet
Nerpa skulle vært fullført i 1996, men økonomiske problemer
har ført til at prosjektet har blitt utsatt.
Foto, 65 kb.
I denne landbaserte dokken og i en ny tørrdokk som er under
bygging skal 2. generasjons atomubåter dekommisjoneres. En del av utstyret
til den nye tørrdokken skal utstyres med amerikanske plasmabrennere for
kutting av trykkskroget på ubåtene.
Innenfor marineverftets område er det et lager for fast radioaktivt avfall. Lageret, som ligger 100 meter fra sjøen, er under åpen himmel og dekker et område på 500 m². For tiden er det her lagret 200 m³ fast radioaktivt avfall med en vekt på 250 tonn. Dette er pakket i hermetisk lukkede containere. Tidligere ble avfallet hentet av Nordflåtens båter og dumpet i Karahavet. Nå er det fire år siden avfall fra dette lageret ble transportert bort. Siden lageret er fullt, planlegges det å utvide området for å få plass til flere containere.[443]
I et landbasert tankanlegg lagres det 70 m³ flytende radioaktivt avfall. Flytende radioaktivt avfall lagres også i to lektere av typen PK-15. Hver av disse har en lagerkapasitet på 50 tonn flytende radioaktivt avfall. I tillegg benyttes Nordflåtens tankere av typen TNT for lagring av flytende avfall.
Det er lagt frem planer om å bygge et mindre underjordisk atomkraftverk i Kut-bukten, 700 meter fra Nerpa verftet. Kraftverket skal etter planen legges 50 meter inne i fjellet. Prosjektnavnet er PATES-300. Anlegget skal ha en trykkvannsreaktor som er utviklet av det vitenskapelige forskningsinstituttet Rosenergoatom i St. Petersburg. Byggekostnadene er beregnet til 200 millioner US$. Konstruksjonen er planlagt ferdig i 2001, men eksisterer foreløpig bare på papiret. Drift og vedlikehold av verket skal utføres av Nerpa-verftet. Kraftverket skal i første rekke forsyne marineverftet med elektrisitet, men kan også betjene marinebasene og byene Snezjnogorsk, Poljarnyj, Belokamenka, Gadzjijevo, Olenja-bukten og Vidjajevo. Planlagt elektrisk effekt er 300 MW. Det er den planlagte økte kapasiteten for dekommisjonering av atomubåter ved marineverftet som er hovedgrunnen til at det er behov for mer elektrisitet. Det har blitt vurdert å benytte reaktorene i atomubåter som er tatt ut av drift til elektrisitetsproduksjon.[444]
Foto, 31 kb. 
Foto, 33 kb.
For tiden pågår arbeidet med å dekommisjonere denne
Delta-klasse atomubåten ved marineverftet Nerpa. På den andre siden
av bukten, helt til venstre på bildet, ligger en av Nordflåtens
serviceskip av prosjekt 2020 - Malina klasse med brukte brenselselementer fra
atomubåter. Skipet har slagside og er ikke godkjent for lagring og
transport av brukte brenselselementer.
Etter et dekret fra Josef Stalin i 1936 ble byen Sudostroj bygget. I 1938 fikk byen navnet Molotovsk, og i 1958 fikk byen dagens navn, Severodvinsk. Severodvinsk ligger ved Kvitsjøen, 35 kilometer vest for Arkhangelsk. Byen ble bygget av Gulag-fanger, i gjennomsnitt var det 60.000 fanger i Severodvinsk i året. I perioden 1936 til 1953 omkom omkring 25.000 Gulag-fanger i Severodvinsk.[445]
Kart,
14 kb.
Kart 7. Severodvinsk.
Severodvinsk har vært en stengt by siden 1936, med unntak av en periode i 1992 og 1993. I dag er det 210.000 innbyggere i Severodvinsk.[446] Byen ble bygget rundt de to store marineverftene Sevmasj og Zvezdotsjka. Disse er de største marineverftene i Russland hvor atomubåter har blitt bygget og reparert. Siden 1992 har Sevmasj vært det eneste marineverftet i Russland hvor det fortsatt bygges nye atomubåter.[447] De to marineverftene ligger i den nordlige delen av byen og dekker et område på 15 km². Marineverftet Zvezdotsjka utfører reparasjoner på atomubåter og opphugging av atomubåter tatt ut av drift.
I 1992 ble det bestemt at marineverftene i Severodvinsk skulle være hovedsenteret for dekommisjonering av russiske atomubåter som er tatt ut, eller i nær fremtid skal tas ut, av drift.[448] Sevmasj, som tidligere bare har bygget nye atomubåter, har ansvaret for dekommisjonering av atomubåter med titan-skrog. Ved Zvezdotsjka-verftet utføres det i dag dekommisjonering av atomubåter av prosjekt 667 A - Yankee klasse og 667 B - Delta-I klasse. I tillegg reparerer og oppgraderer verftet Nordflåtens atomubåter. Ved Zvezdotsjka-verftet utføres også uttak, mellomlagring og transport av brukt atombrensel. Hvert år utføres det omlag 300 operasjoner ved marineverftet i Severodvinsk som medfører en strålingsrisiko. Tidligere var dette antallet rundt 1.000.[449]
Den russiske Nordflåten har også en marinebase i Severodvinsk. Denne heter Belomorsk og ligger like ved siden av marineverftene. Her blir mannskaper for nye marinefartøyer trent opp.
Det er fire forholdsvis store lagre for fast radioaktivt avfall i Severodvinsk. Tre av disse ligger innenfor marineverftenes område, mens et fjerde deponi ligger utenfor Severodvinsk by. Totalt er det ved disse lagrene i dag 12.530 m³ fast radioaktivt avfall.[451] Den totale vekten på dette avfallet er 4.620 tonn.[452]
Ved Zvezdotsjka-verftet er det et forbrenningsanlegg for fast radioaktivt avfall. Dette ble satt i drift på begynnelsen av 80-tallet. Anlegget har en kapasitet på forbrenning av 40 kilo avfall i timen. Det er for det meste klær og filler som blir brent her.
Frem til 1991 ble det meste av det faste radioaktive avfallet fra Severodvinsk dumpet i Karahavet. Radioaktivt avfall fra Zvezdotsjka har tidligere også blitt dumpet på den sivile søppelfyllingen utenfor Severodvinsk. Dette har skjedd i strid med gjeldende regelverk, og de gangene det har blitt oppdaget har avfallet blitt hentet tilbake til deponiene for fast radioaktivt avfall ved Zvezdotsjka.[453]
Foto, 30 kb.
Marineverftene i den lukkede byen Severodvinsk vest for Arkhangelsk utfører både vedlikehold av operative atomubåter, samt dekommisjonering av eldre atomubåter. Severodvinsk er også det eneste stedet hvor det fortsatt bygges nye atomubåter i Russland.
Illustrasjon, 6 kb.
Tegningen viser et tverrsnitt av lageret for fast radioaktivt avfall ved
Mironovahøyden utenfor Severodvinsk. Det er registrert flere lekkasjer av
radioaktivitet fra dette lageret.
Det genereres omkring 520 m³ fast radioaktivt avfall i Severodvinsk hvert år.[454] Det meste av dette kommer fra Zvezdotsjka-verftet under reparasjonsarbeid på atomubåter. Mengden generert avfall per år ventes å øke betydelig etterhvert som stadig flere atomubåter skal hugges opp.
Mironovahøyden ligger 12 kilometer sørvest for Severodvinsk by. Deponiet her er inngjerdet med fareskilt som advarer mot radioaktivitet. Deponiet består av en underjordisk betongkonstruksjon som er inndelt i to seksjoner med seks rom hver. Denne betongkonstruksjonen er 14,89 meter lang og 5,2 meter høy. Lageret har betegnelse Objekt 379.
Deponering av radioaktivt avfall startet her i 1964, og det var fra starten av planlagt at det skulle bygges og settes i drift et behandlingsanlegg som skulle brenne og senere pakke det faste radioaktive avfallet, for så å deponere det ved Mironova-høyden. Bare lagringsbeholderne ble bygget. I 1976 ble det siste gang levert avfall hit, da var beholderne fulle. Etter dette ble de tettet igjen. Det ble lagt asfalt over hele deponiet. Lageret inneholder totalt 1.840 m³ fast radioaktivt avfall. Det foreligger få kjente opplysninger om aktiviteten i avfallet som blir oppgitt å være lav- og mellomaktivt.[456] Den 17. august 1963 ble det vedtatt at det midlertidige lageret for fast radioaktivt avfall ved verksted nr. 43 i Zvezdotsjka skulle opphøre. Alt avfall ved dette lageret ble overført til Mironova-lageret. Det mangler dokumenter som viser hva dette avfallet inneholdt. Det er derfor ikke mulig å si noe om den samlede mengden radioaktivitet ved Mironova-lageret.[457]
Det er den radiologiske kontrollavdelingen ved Sevmasj som utfører kontroll med strålingsnivået rundt Mironova-høyden. Denne har målt 5-6 mikroSv/t (500-600 mikroR/t) rett over deponiet. Utenfor det avsperrede området er det ikke rapportert om forhøyede strålingsverdier. Regnvannet rundt deponiet blir undersøkt med ulike intervaller. Det er ikke målt radioaktivitetsverdier over bakgrunnsnivå på 0,2 mikroSv/t (20mikroR/t) i de nærmeste elvene Solza, Rassokha og Sjirsjema. Men enkelte undersøkelser som er gjort, tyder på at deponiet ikke er helt tett. I 1991 ble lokket over en av seksjonene åpnet, og seksjonen ble etter en stund fylt med regnvann. Aktiviteten i dette vannet ble målt til 102 til 105 Bq/l av 137Cs og opp til 102 Bq/l av 60Co. Aktivitetsnivået varierte med opptil 60 ganger i de ulike dreneringssystemene for regnvann rundt deponiet. Det finnes ingen fast dosimeterkontroll ved deponiet som regelmessig kontrollerer situasjonen. Et forsøk på å sette i verk en automatovervåking mislyktes i 1992, etter at utstyret som skulle kontrollere regnvannet gikk i stykker. Det har flere ganger vært gjort forsøk på å sikre deponiet, men dette har aldri blitt gjort på en måte som tilfredsstiller kravene fra kontrollorganene.
Ved Sevmasj-verftet er det et midlertidig lager for fast radioaktivt avfall bestående av kontaminert utstyr brukt under uttesting av nye atomubåtreaktorer. Frem til november 1991 ble lageret benyttet som et mellomlager før avfall ble lastet over i båter som gikk til Karahavet hvor avfallet ble dumpet. Da denne dumpingen ble stanset i 1991, ble lageret bygget om og forbedret. Godkjenning av bruken av lageret kom 5. mai 1992.
Det er Nordflåten som er ansvarlig for å transportere bort avfallet i dette lageret, men dette har ikke skjedd de siste fire årene. I følge reguleringene som er satt for dette lageret, kan avfallet bare oppbevares i inntil et halvt år før det må transporteres bort. Reguleringene er derfor brutt, og lageret tilfredsstiller ikke vedtatte bestemmelser i Severodvinsk. Lageret består av en lukket avdeling og en åpen plass hvor stort kontaminert utstyr er plassert. I 1993 var det lagret 79 m³ avfall her, mens det i 1995 er kommet opp i 216 m³. Den totale vekten på dette avfallet er oppgitt til å være 213,8 tonn. Kapasiteten på den lukkede avdelingen er oppgitt til å være på 239 m³, mens det utendørs trolig er plass til mye mer. En oversikt over avfallet ved dette lageret er gitt i tabellen nedenfor.
| Nr. | Type avfall | Lagrings-metode | Antall | Mengde | Aktivitet |
|---|---|---|---|---|---|
| 1. | Rørledninger, verktøy, klær og filtre. | Containere | 67 | 219 m³ | 92 GBq (2,5 Ci) |
| 2. | Stort utstyr | Containere eller åpent | 20 | 42 m³ | 1,0 TBq (27,5 Ci) |
| Totalt: | 87 | 216 m³ | 1,1 TBq (30 Ci) |
Tabell 7: Oversikt over radioaktivt avfall ved Sevmasj
I en stor betongkonstruksjon som er halvt nedgravd i bakken lagres containere med fast radioaktivt avfall. Det meste er kontaminert utstyr og verktøy brukt under reparasjon av atomubåter ved Zvezdotsjka-verftet. Lageret ble bygget i 1963 og ligger like ved sjøkanten. Det er også lagret høyaktivt avfall i denne betongkonstruksjonen. Den totale kapasiteten ved lageret er i 1995 oppgitt til 1.530 m³. I 1993 ble det oppgitt at kapasiteten var 1.200 m³. Dette tyder på at lageret er bygget ut, eller at det fylles på mer avfall enn opprinnelig planlagt.
Illustrasjon, 39 kb.
Tegningen viser lageret for fast radioaktivt avfall ved Zvezdotsjka
verftet. Det er lagret avfall i både containere og løse deler.
Utenfor lageret står det en rekke containere og større kontaminerte
deler ubeskyttet.
Betongkonstruksjonen er åpen flere steder, slik at regnvann trenger inn. Som et resultat av dette er det lekkasjer av radioaktivt vann ut fra lageret. I dag er lageret 85 prosent fylt opp, men det foreligger ikke fullgod beskrivelse av hva slags avfall som er deponert i det. Man vet likevel at følgende komponenter, med tilhørende verdier for radioaktivitet, finnes i dette lageret: Store kontaminerte reaktordeler, 11 TBq (300 Ci); utstyr brukt til reparasjoner, 15,9 TBq (430 Ci); filtre 5,6 TBq (150 Ci); rørledninger, beskyttelsesmasker/ klær, 5,4 TBq (20 Ci); og gammakilder brukt for kvalitetskontroll av metall, 10,8 TBq (40 Ci). En del av avfallet ligger i containere som er henslengt usystematisk i de ulike seksjonene i betongkonstruksjonen. Disse containerne er laget med hull og er dermed heller ikke tette. Dette ble gjort fordi de skulle ta inn sjøvann og synke på den tiden da de var beregnet på å bli dumpet i havet. På grunn av dårlig orden og manglende sikring mot lekkasjer, nedla Gosatomnadzor forbud mot videre deponering i lageret i 1993. Det må gjennomføres omfattende tekniske studier, og lageret må trolig bygges om før det kan tas i bruk igjen.
Utenfor betongbunkeren er det et midlertidig lager for fast radioaktivt avfall. Området ble tatt i bruk i 1983. Her er det lav- og mellomaktivt avfall, hvorav noe er pakket i containere mens det meste er stort kontaminert utstyr. Lageret dekker et område på 135 x 30 meter og er delvis dekket med asfalt. Rundt området er det et dreneringssystem for å samle opp regnvannet som kan være kontaminert, da mye av det radioaktive avfallet står helt ubeskyttet. Totalt er det her lagret 1.132 m³ fast radioaktivt avfall. Spesifikasjoner på avfallet er gitt i tabellen under. Merk at tallene er fra 1. mai 1994.
| Nr. | Beskrivelse | Lagringsmetode | Antall | Mengde | Aktivitet |
|---|---|---|---|---|---|
| 1. | Rørledninger, utstyr, klær osv. | Containere | 271 | 880 m³ | |
| 2. | Stort utstyr | Presset sammen | 120 | 202 m³ | |
| 3. | Pakker med kontaminert metall | Ingen beskyttelse | 30 | 50 m³ | |
| Totalt | 421 | 1.132 m³ | 5,4 TBq (147 Ci) |
Tabell 8: Lager for fast radioaktivt avfall ved Zvezdotsjka
Det er en rekke reguleringer som er brutt ved dette lageret. De mest alvorlige bruddene er at lageret er åpent og ligger nærmere sjøkanten enn 500 meter, det er ingen målestasjoner for å undersøke radioaktiviteten i grunnvannet under lageret, og bestemmelsene om at slikt avfall bare midlertidig kan lagres i opptil seks måneder er brutt. Som en følge av disse bruddene på reguleringene, må lageret bygges om eller tas ut av bruk.
I tillegg til de fire ovennevnte lagrene er det også lagret fast radioaktivt avfall ombord i flytende reparasjonsverksteder og ombord i serviceskip. Den totale mengden fast radioaktivt avfall i Severodvinsk er dermed over 12.530 m³. I tabellen nedenfor er det gitt en oversikt over hvor mye fast radioaktivt avfall som er i de fire lagrene i Severodvinsk.
| Nr. | Navn | Ansvarlig | Mengde | % av kapasitet | Tilstand |
|---|---|---|---|---|---|
| 1. | Mironova-høyden | Sevmasj | 1.840 m³ | 100 | Utilfredstillende |
| 2. | Midlertidig lager | Sevmasj | 2.475 m³ | 25 | Normal tilstand |
| 3. | Lager | Zvezdotsjka | 1.530 m³ | 85 | Utilfredstillende |
| 4. | Midlertidig lager | Zvezdotsjka | 6.685 m³ | opp mot 100 | Utilfredstillende |
| Totalt | 12.520 m³ |
Tabell 9: Oversikt over de fire lagrene for fast radioaktivt avfall i Severodvinsk.
Det genereres årlig et sted mellom 2.200 og 3.100 m³ flytende radioaktivt avfall ved marineverftene i Severodvinsk. Det genereres bare små mengder flytende radioaktivt avfall ved Sevmasj-verftet, det aller meste kommer fra Zvezdotsjka-verftet hvor det utføres reparasjoner på ubåtreaktorer som krever store mengder vann. Frem til 1991 ble mye av avfallet transportert vekk med serviceskip og dumpet i Barentshavet. På 60-tallet ble det bygget behandlingsanlegg for flytende radioaktivt avfall både ved Sevmasj- og Zvezdotsjka-verftene. Disse ble imidlertid aldri tatt i bruk, og i dag er de delvis demonterte. I dag er det lagret i underkant av 3.000 m³ flytende radioaktivt avfall i Severodvinsk. I tillegg til de lagringsanleggene og skipene som er beskrevet under, er det i Severodvinsk også et fast stasjonert radiologisk serviceskip av prosjekt 1783 - Vala klasse med en lagringskapasitet på 870 m³. Det er også stasjonert flytebaser for oppbevaring av brukte brenselselementer hvor det er flytende radioaktivt avfall ombord. Disse er beskrevet i kapittel 3. Flytende radioaktivt avfall som genereres i Severodvinsk, ble frem til 1993 hentet av Nordflåtens serviceskip.
Sevmasj-verftet har fem sjøbaserte tanker for oppbevaring av flytende radioaktivt avfall. Tre av disse er tatt ut av bruk fordi at de var helt nedslitte. Disse tankene må i dag behandles som radioaktivt avfall, da metallet i tankene er kontaminert. Foreløpig er det ikke funnet en løsning for hvordan de kan hugges opp og hvor metallet eventuelt skal lagres. De to tankene som fortsatt er i bruk, har en kapasitet på 24,8 m³ hver. Etter hvert som disse to tankene blir fylt opp, blir det flytende radioaktive avfallet overført til Zvezdotsjka-verftets mottaksanlegg.
For å samle inn flytende radioaktivt avfall fra de ulike områdene på marineverftet er det bygget tre landbaserte tanker, kalt Objekt 159. To tanker av typen A-02 har hver en kapasitet på 500 m³. Den tredje tanken er av typen A-04/2 og er en avlastingstank med en kapasitet på 100 m³. Den ene av tankene av typen A-02 ble restaurert i mai 1994 etter at den hadde vært ute av bruk en tid. Den andre tanken av typen A-02, som ble tatt i bruk i 1965, er for tiden ikke i bruk og kan ikke tas i bruk før omfattende utbedringer er gjennomført. Dette skyldes omfattende korrosjon i metallet i tanken. For tiden er det tilsammen 181 m³ flytende avfall med en aktivitet på 8,3 GBq (0,225 Ci) i de to tankene som er i bruk.
Tankeren Osetija er spesialbygget for midlertidig lagring og transport av flytende radioaktivt avfall. Skipet ble tatt i bruk i 1963. Ombord er det ni tanker med en samlet kapasitet på 1.033 m³ flytende radioaktivt avfall. I 1990 ble båten renovert, men fikk på tross av dette ikke tillatelse til å gå utenfor marineverftene i Severodvinsk. I dag er den registrert som et stasjonert skip. For tiden er det 563 m³ flytende radioaktivt avfall med en aktivitet på 83,3 GBq (2,25 Ci) ombord i Osetija.[462]
Årlig er det et utslipp på omkring 10.000 m³ radioaktive gasser fra Zvezdotsjka-verftet. Gassene slippes ut under reparasjonsarbeider på reaktorene og ved uttak av brukte brenselselementer fra operative og kondemnerte atomubåter. Noen av utslippene kommer også fra laboratoriene ved marineverftet og fra lagring av brukte brenselselementer. Gassene som slippes ut, er særlig Krypton-85 og Xenon-133. Gassene fra laboratoriene og fra skipshallene samles opp i ballonger hvor aktivitetsnivået blir målt. Før gassene slippes ut i atmosfæren blir de renset gjennom spesielle filtre. Hvis aktivitetsnivået er høyere enn tillatt, blandes gassene med vanlig luft før de slippes ut. Det er ingen øvre grense for hvor mye radioaktivitet som kan slippes ut i løpet av et år.
Som nevnt er det et eget forbrenningsanlegg for brennbart fast radioaktivt avfall ved Zvezdotsjka. Avgassene fra dette anlegget blir kontrollert og renses av spesielle filtre. Når aktivitetsnivået i avgassene stiger over fastsatte grenseverdier, stanses anlegget. Dette skjer svært ofte da filter-rensingen er lite effektiv. I første halvdel av 90-tallet var anlegget bare i drift gjennomsnittlig en måned per år.[464]
I dag er det 16 atomubåter med atombrensel i Severodvinsk. Av disse er 12 i opplag og skal hugges opp. De fire andre er inne til reparasjon, eller for å skifte atombrensel. I tillegg ligger det fire reaktorseksjoner fra ubåter som er hugget opp i Severodvinsk . Disse kommer fra ubåtene K-228, fab. nr. 470, K-444, fab. nr. 461 (prosjekt 667 A - Yankee klasse), K-316, fab. nr. 905 og K-432, fab. nr. 106 (prosjekt 705 - Alfa klasse). I 1994 ble fire skrog med reaktorseksjoner tauet til Sajda-bukten.
Rakettseksjonene i de 12 ubåtene som ligger i opplag er skåret ut. Ubåtskrogenes fremre og bakre del er deretter satt sammen igjen. Det har dermed oppstått en stor sprekk mellom skrogdelene (se bilde). Dette øker korrosjonsfaren i reaktorseksjonen og virker negativt på skrogets flyteevne. For å sikre flyteegenskapene til skrogene pumpes det inn trykkluft.[465] Så lenge atombrenselet fortsatt er i reaktorene på disse ubåtene, utgjør de et stort risikoproblem. Se forøvrig kapittel 6 om dekommisjonering av atomubåter.
Det er også lagret en reaktorseksjon på land i Severodvinsk. Den er fra ubåten K-47, fab. nr. 900 (prosjekt 705 - Alfa klasse). Brenselselementene er fortsatt i reaktoren. Seksjonen har ligget i Severodvinsk siden 70-tallet. Årsaken til at brenselselementene ikke er tatt ut, er at disse sitter fast i det opprinnelig flytende metallet som var kjølemiddel i reaktoren. Det er også planer om å transportere denne til Sajda-bukten.[466]
Det er ikke noe landbasert lager for brukte brenselselementer i Severodvinsk. Brukte brenselselementer lagres ombord i serviceskipene PM-63 og PM-124. Disse har en kapasitet på henholdsvis fire og to reaktorkjerner.[467]
[409] Mormul, N., notat, 1995.
Tilbake
[410]
Osipenko, L, Zjiltsov, L. og Mormul, N., Atomnaja Podvodnaja Epopeja,
1994. Tilbake
[411]
Reklamebrosjyre fra marineverft nr. 35, Sevmorput, 1992. Tilbake
[412] Morskoj sbornik, nr. 8 - 1995.
Tilbake
[413]
Severnyj rabotsjij, 25. mars 1995. Tilbake
[414] Murmanskij vestnik, 11. januar 1995.
Tilbake
[415]
Murmanskij vestnik, 15. mars 1995. Tilbake
[416] Morskoj sbornik, nr. 7 - 1995. Tilbake
[417] Murmanskij vestnik, 11. januar 1995.
Tilbake
[418]
Rybnyj Murman, 23. - 29. juni 1995. Tilbake
[419] Dekret 514 fra den russiske regjeringen, 24. juli
1992. Tilbake
[420]
Na strazje Zapoljarja, 24. juni 1995. Tilbake
[421] Severnyj rabotsjij, 17. juli 1993.
Tilbake
[422]
Poljarnaja Pravda, 28. februar 1995. Tilbake
[423] Murmanskij Vestnik, 15. mars 1995.
Tilbake
[424]
Lee, R. State of the Russian Navy data page, sist oppdatert 9. januar 1996.
Tilbake
[425]
Poljarnaja Pravda, 24. januar 1996. Tilbake
[426] Problemer med dekommisjonering av atomubåter,
og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder,
Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[427] Det meste av informasjonen i dette avsnittet er
hentet fra Morskoj sbornik, nr. 8, 1995. Tilbake
[428] Steblin, P. G., direktør ved marineverftet
Nerpa, foredrag presentert i dokumentet Problemene med dekommisjonering av
atomubåter, og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder,
Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[429] Mormul, N., notat 1995. Tilbake
[430] Nilsen, T. og Bøhmer, N.,
Bellona rapport nr. 1 - 1994. Tilbake
[431] Beskrivelse av Sevmorput i brev fra vise-direktør
Vladimir Kozlovskij. Tilbake
[432]
Osipenko, L., Zjiltsov L. og Mormul, N., Atomnaja Podvodnaja Epopeja, 1994.
Tilbake
[433]
Murmansk Radio, september 1995. Tilbake
[434] Murmanskij vestnik, 11. januar 1995.
Tilbake
[435]
Informasjon gitt av arbeidere ved marineverftet Sevmorput, våren 1995.
Tilbake
[436]
Izvestija, 12. mai 1995. Tilbake
[437] Mormul, N., notat, 1995. Tilbake
[438] Steblin, P. G., direktør ved
marineverftet Nerpa, foredrag presentert i dokumentet Problemene med
dekommisjonering av atomubåter, og beskyttelse av miljøet i de
nordlige områder, Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995.
Tilbake
[439]
Regjeringsdekret nr. 514, 24. juli 1992. Tilbake
[440] Rybnyj Murman, 2. - 8. februar 1996.
Tilbake
[441]
Steblin, P. G., direktør ved marineverftet Nerpa, foredrag presentert i
dokumentet Problemene med dekommisjonering av atomubåter, og
beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, Severodvinsk,
15. - 16. mars 1995. Tilbake
[442]
Kommersant - Daily, 29. juni 1995. Tilbake
[443] Besøk ved marineverftet Nerpa, våren
1995. Tilbake
[444]
Barentsnytt, 1995. Tilbake
[445]
Rosenøyene ved Kvitsjøen, Severodvinsk, 1992. Tilbake
[446] Notat fra Rune Castberg, Fritjof
Nansens Institutt, 1994. Tilbake
[447] Presidentdekret nr. H-1344, 8. november 1992.
Tilbake
[448]
Regjeringsdekret nr. 514. 24. juli 1992 og dekret nr. 644-47. 31. august 1992.
Tilbake
[449] Håndbok
fra bedriftene GRTsAS, lagt frem for den russiske regjeringen i 1993.
Tilbake
[450]
Hvis ikke annet er oppgitt er informasjonen i dette avsnittet hentet fra
dokumentet Om realisering av programmet for håndtering av
radioaktivt avfall og brukte brenselselementer på Severodvinsk-området,
sommeren 1994. Tilbake
[451]
Dokument fra det lokale Gosatomnadzor (V. Dimitriev), Severodvinsk miljøkomite
( M. Mailov) og Kontrollkomiteen for objekter underlagt Forsvarsdepartementet
(A. Gordienko). 1995. Tilbake
[452]
Severnyj rabotsjij, 23. mars 1995. Tilbake
[453] Dokument fra det lokale Gosatomnadzor (V.
Dimitriev), Severodvinsk miljøkomite ( M. Mailov) og Kontrollkomiteen for
objekter underlagt forsvarsdepartementet (A. Gordienko). 1995. Tilbake
[454] Nilsen, T. og Bøhmer, N.,
Bellona rapport nr. 1-1994. Tilbake
[455] Informasjonen i dette avsnittet er hentet fra et
dokument fra det lokale
Gosatomnadzor (V. Dimitriev), Severodvinsk miljøkomite ( M.
Mailov) og Kontrollkomiteen for objekter underlagt Forsvarsdepartementet (A.
Gordienko). 1995. Tilbake
[456]
Nilsen, T. og Bøhmer, N., Bellona rapport nr. 1-1994. Tilbake
[457] Klimov, A., notat 1996.
Tilbake
[458]
Informasjonen i dette avsnittet er hentet fra et dokument fra det lokale
Gosatomnadzor (V. Dimitriev), Severodvinsk miljøkomite ( M. Mailov) og
Kontrollkomiteen for objekter underlagt Forsvarsdepartementet (A. Gordienko).
1995. Tilbake
[459]
Ibid. Tilbake
[460]
Ibid. Tilbake
[461]
Ibid. Tilbake
[462]
Severny Rabotsyj, 23. februar 1995. Tilbake
[463] Nilsen, T. og Bøhmer, N., Bellona rapport
nr. 1 - 1994. Tilbake
[464]
Ibid. Tilbake
[465]
Sinking radioactive nightmare, SVT2 - Norra Magasinet, 1994. Tilbake
[466] Opplysninger gitt på møte
om atomsikkerhet i Severodvinsk, 7. mars 1995. Tilbake
[467] Opplysninger gitt på en
pressekonferanse i Severodvinsk i forbindelse med utlastingen av de brukte
brenselselementene fra ubåten, fab. 401, mars 1995. Tilbake