Innholdsfortegnelse

• Dekommisjonering av atomubåter
• 6.1 Atomubåter i opplag
• 6.2 Sikkerhet ved lagring av atomubåter
• 6.3 Opphugging av atomubåter
  • 6.3.1 Økonomiske aspekter
• 6.4 Aktører i opphuggingsarbeidet
• 6.5 Faser i opphuggingsarbeidet
  • 6.5.1 Klargjøring av reaktorseksjonen
  • 6.5.2 Hugging av ubåter med ulykkes-reaktorer
  • 6.5.3 Transport av reaktorseksjoner
  • 6.5.4 Planer for langtidslagring av reaktorseksjoner
  • 6.6 Radioøkologiske problemer ved opphugging
• Sluttnoter

Dekommisjonering av atomubåter

For tiden er det i overkant av 130 atomubåter som er tatt ut av drift og ligger i opplag. 88 av disse tilhører Nordflåten. På 52 av ubåtene er det fortsatt atombrensel i reaktorene.[468] 15 reaktorseksjoner er kuttet ut av ubåtskrogene og klargjort for langtidslagring. Trolig vil rundt 150 atomubåter fra den russiske marinen totalt være tatt ut av drift innen år 2003.[469] I Nordflåten er atomubåter som er tatt ut av tjeneste lagt i opplag i Gremikha, Severodvinsk, Vidjajevo (Olenja-,Sajda-bukten og Nerpa-verftet), Poljarnyj (Sjkval), Sevmorput, Gadzjijevo (Ara- og Ura-bukten) og Zapadnaja Litsa.[470] Opphuggingen av 1. og 2. generasjons ubåter har startet, mens det foreløpig bare finnes planer for opphuggingen av 3. generasjons atomubåter.[471]

6.1 Atomubåter i opplag

Siden slutten av 80-tallet har atomdrevne ubåter som blir tatt ut av tjeneste, blitt klargjort for dekommisjonering.[472] Atomubåter av 1. generasjon som ble tatt ut av operativ tjeneste siden midten på 80-tallet, og har ligget i opplag siden, klargjøres nå for opphugging. Frem til i dag har Russland ikke gjennomført en eneste fullstendig ubåtopphugging hvor problemene med behandlingen og lagringen av reaktorseksjonen har blitt løst på en forsvarlig måte. Opphugging av atomdrevne ubåter har blitt et nasjonalt problem for Russland. Det er stor mangel på tekniske installasjoner for å utføre dette arbeidet, og det har aldri blitt gitt tilstrekkelige økonomiske midler til dette. Etter hvert som stadig flere atomubåter tas ut av drift, vil mangelen på lager for brukte brenselselementer og radioaktivt avfall bli det største problemet. Allerede i dag er denne lagringskapasiteten sprengt.

Det er tre grunner til at Russland tar atomdrevne ubåter ut av aktiv tjeneste. For det første er mange av ubåtene over 25 år gamle og har passert sin levetid. Enkelte av disse har vært utsatt for alvorlige ulykker, og det er ulønnsomt å reparere dem. For det andre medfører de sterkt reduserte forsvarsbevilgningene i Russland at det ikke er penger til å vedlikeholde og oppgradere en så stor atomubåtflåte som Sovjetunionen bygde opp under den kalde krigen. For det tredje medfører internasjonale nedrustningsavtaler reduksjoner i antall strategiske atomstridshoder utplassert på atomubåter.[473]

Frem til midten av 80-tallet ble atomubåter av eldre årgang reparert og satt i drift igjen. Dette ble gjort selv om mange av ubåtene var nedslitte og hadde vært inne til reparasjon i opptil ti år. Store summer ble brukt til vedlikehold av de eldre atomubåtene. Unntakene var de ubåtene hvor atombrenselet var alvorlig skadet etter ulykker og dermed ikke kunne tas ut av reaktorene.[474] Disse ble lagt i opplag eller dumpet i Karahavet.

Frem til 1986 eksisterte det ingen statlige planer i Sovjetunionen for hvordan gamle atomubåter skulle hugges opp etter endt driftstid.[475] I 1986 vedtok sentralkomiteen i kommunistpartiet og det øverste Sovjet dekret nr. 1095-296 som omhandlet en ordre om å levere atomubåter som var tatt ut av drift til opphugging. Følgende hovedpunkter ble nevnt:

• Ta ut våpen og annet viktig utstyr og legge ubåtene i opplag med redusert mannskap på egne steder ved marinebaser.
• Uttak av de brukte brenselselementene fra reaktoren. Opphugging av ubåter ved å kutte ut reaktorseksjonen. Ikke-kontaminert metall fra ubåtene skal hugges opp.
• Forsegle og transportere reaktorseksjonene til egne steder for langtidslagring hvor den radiologiske sikkerheten er ivaretatt og kan kontrolleres.

Tidlig i 1988 ble det i forbindelse med dette dekretet vedtatt egne sikkerhetsrutiner for atomubåter i opplag.[476] Først i 1991 vedtok den russiske marinen en regulering av retningslinjene for å levere atomubåter som er tatt ut av tjeneste til opphugging, vedtak nr. 714/13/0105.[477]

Foto, 8 kb.
Reaktorseksjonen fra atomubåten K-47, Alfa klasse har ligget i Severodvinsk siden 70-tallet. Brenselselementene er fortsatt i reaktoren fordi kjølemetallet har stivnet. Det er planer om å sette reaktoren på vannet og taue den nordover til Sajda-bukten på Kolahalvøya for lagring.

Det første vedtaket om i hvilken rekkefølge atomubåtene skal hugges opp, kom i juli 1992 da den russiske regjeringen vedtok dekret nr. 514. Dekretet gir ordre om å overføre flere atomubåter fra marinen til marineverft underlagt Industriministeren, for at de der skal hugges opp og metallet gjenvinnes. Kommersielle selskaper får med dette dekretet lov til å delta i dekommisjoneringarbeidet. Konkret nevnes tre atomubåter av prosjekt 705 - Alfa klasse (fab. nr. 905, 910 og 106) med flytende-metallkjølte reaktorer, fire atomubåter av prosjekt 667 A - Yankee klasse (fab. nr. 451, 462, 470 og 421), en atomubåt av prosjekt 670 - Charlie klasse (fab. nr. 903) og en atomubåt av prosjekt 671 - Viktor klasse (fab. nr. 615).[478]

Den russiske marinen, ved Nordflåtens øverstkommanderende, admiral Oleg Jerofejev, har uttrykt sterk misnøye med den russiske regjeringens dekret om opphugging av atomubåter. Admiralen hevder at det er marinen selv som skal ha inntektene fra salget av skrapmetall, da ubåtene etter hans mening er marinens eiendom.[479]

I august 1993 vedtok den russiske regjeringen dekret nr. 644-47 om fullføring av opphuggingsarbeidet for atomubåter. Dekretet omhandlet særlig planene om oppgradering av marineverftene Zvezdotsjka i Severodvinsk og Nerpa på Kolahalvøya. Oppgraderingen gjelder i første rekke bygging av nye tørrdokker og utstyr for uttak, transport og lagring av brukt atombrensel. I tillegg omhandlet dekretet initativ til omfattende forskning på hvordan atomubåter skal hugges opp forsvarlig.[480] Den 1. mai 1994 ble dekret nr. 548 vedtatt. Dette omhandlet retningslinjer for "det føderale program for industriell dekommisjonering av våpen og utstyr".

Problemene knyttet til opphugging av atomubåter ble diskutert i Dumaen den 14. juni 1994, i kommisjonen for alvorlige beredskapssituasjoner, 14. mars 1995, og ved to internasjonale konferanser. Den første ble avholdt i Severodvinsk 23. mars 1994, mens den andre ble avholdt i Moskva 19. - 20. juni 1995.

På tross av alle dekretene og diskusjonene omkring opphugging av atomdrevne ubåter, ligger det praktiske arbeidet langt etter skjema. Frem til i dag har ingen atomubåter blitt hugget opp på en forsvarlig måte i henhold til vedtatte reguleringer. En del atomubåter er hugget opp, men reaktorseksjonene har enten blitt dumpet i Karahavet eller ligger fortsatt i opplag. I følge marineverftenes eksperter vil ikke forsvarlig opphuggingsarbeid komme i gang før om fem til sju år.[481] Det russiske Forsvarsministeriet hevder at dagens økonomiske problemer vil føre til at et gjennomførbart opphuggingsarbeid ikke kommer i gang før en gang mellom 2005 og 2010.[482] Dette fordi det tar tid å bygge opp nødvendig infrastruktur. Det er særlig mangel på utstyr for å ta atombrenselet ut av reaktorene, steder hvor ubåter kan kuttes opp, og fremfor alt steder for lagring og behandling av radioaktivt avfall og reaktorseksjoner.[483]

En ny dekommisjoneringsdokk for Nordflåten er under bygging i Kherson i Ukraina, men leveringen av denne forsinkes av at regningen på åtte millioner US$ ikke er betalt.[484] Sikkerheten ved oppbevaringsstedene for utrangerte atomubåter regnes i dag som utilfredstillende. Nordflåtens øverstkommanderende, admiral Oleg Jerofejev, har uttalt at sikkerheten stadig forverres ved disse lagringsstedene, og at det er en reell fare for utslipp av radioaktive stoffer fra atomubåter i opplag fordi de kan synke. Det viktigste problemet er mangelen på forsvarlige lagringssteder for reaktorseksjonene.[485]

Av de 88 atomubåtene som er tatt ut av drift i Nordflåten, har vi oversikt over hvor 70 befinner seg. Dette er vist i tabellen under.[486]

Foto, 39 kb.
Ved Sevmorput verftet i Murmansk ligger denne atomubåten av Hotel-klasse. Arbeidet med å dekommisjonere ubåtene har startet, men de brukte brenselselementene var ikke tatt ut av reaktorene da dette bildet ble tatt. Over reaktorseksjonen kan en se det metallfargede huset som inneholder det utstyret som benyttes for uttak av brenselselementene fra reaktorseksjonen. Rundt kaien hvor ubåten ligger er det satt opp fareskilt for stråling, noe som kan tyde på at strålingen fra reaktorseksjonen kan måles utenfor skroget av ubåten.

Tabell 10. Oversikt over hvor 70 av de 88 atomubåtene som ligger i opplag er plassert. I oversikten er det oppgitt antall båter h.h.v. med og uten brensel i reaktoren.[486]

Disse fem atomubåtene av Yankee-klassen og en av Charlie klassen ligger i opplag ved en pir ved marinebasen Belomorskaja i Severodvinsk i påvente av dekommisjonering. Mange av ubåtene som for tiden ligger i opplag er i teknisk dårlig stand. Alle seks ubåtene på bildet har påmonterte trykkeluftskompressorer. Trykkluft blir pumpet inn i skroget for å forhindre at ubåtene synker ved kai. Rundt Yankee-ubåten som ligger nærmest piren på venstre side kan en tydelig se luftbobler i vannet, noe som tyder på at ubåtens skrog ikke er tett. På den andre siden av kanalen, helt til høyre i bildet ligger boligblokkene i Severodvinsk, en by med 210.000 innbyggere.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

6.2 Sikkerhet ved lagring av atomubåter

Den stadig forverrede tekniske situasjonen for atomubåtene som ligger i opplag, har medført at det er satt i gang en rekke sikkerhetstiltak. Disse omfatter tiltak for å holde ubåtene flytende ved konstant tilførsel av trykkluft til skroget, sveising av bunnventiler og periodevis dokking. For å forhindre lekkasjer av radioaktivitet fra de aktive delene i reaktorene tilføres disse spesialoppløsninger som tetter igjen hull.[488]

Slike tiltak gjør at faren for selvstartende kjedereaksjoner i atombrenselet minimaliseres. Men faren for lekkasjer av radioaktivitet er stor hvis ubåtene synker. De utrangerte atomubåtene hvor atombrenselet ikke er tatt ut av reaktorene, er avhengige av periodevis kjøling ved at vannsirkulasjonen i 1. kjølekrets med jevne mellomrom startes. For å få til dette får ubåtene strøm fra land og har egne dieseldrevne aggregater, samt batterier. Hvis alle disse strømkildene skulle svikte kan det på vinterstid føre til at vannet i 1. kjølekrets fryser, med den følge at brenselselementene blir skadet og vanskelige å ta ut av reaktorene.

De tiltak som iverksettes omfatter i liten grad kontroll av atombrenselet i reaktorene. Det kan derfor ikke utelukkes at det under fremtidig uttak av atombrenselet kan oppstå uhell og lekkasjer. Selve reaktorene er i betydelig dårligere stand enn på ubåter som fortsatt er i drift. Det er blant annet mer fuktighet, varierende temperaturer og mulighet for at saltvann lekker inn. For å sikre at de utrangerte atomubåtene ikke synker, blir det pumpet trykkluft inn i skrogene. Korrosjon er et stort problem for ubåtene som ligger i opplag.[489] Det blir utført en del tiltak for å forhindre at saltvann kommer inn i reaktorseksjonen, blant annet tettes også her rør og kabelganger igjen med spesialmasse.[490]

Atomubåter i opplag har bare en tredjedel av det mannskapet som normalt er ombord i operative atomubåter, det vil si under 40 personer. Totalt er det i dag omkring 2.000 personer i Nordflåten som er stasjonert ombord i ubåter i opplag, fordelt på flere skift. Mangel på mannskap gjør at det ved et eventuelt havari ikke kan settes i verk nødvendige nødprosedyrer. I tillegg blir mannskaper til atomubåter i opplag rekruttert blant soldater uten tilstrekkelig kompetanse, eller som av andre grunner ikke er tjenestedyktige på operative atomubåter.[491]

Arbeidet med å ta ut atombrenselet fra reaktorene på ubåter i opplag går meget sakte. Det skyldes både mangel på utstyr til å ta ut slikt brensel og mangel på kapasitet til lagring og transport av brenselet. Siden tidlig på 90-tallet har Nordflåten vært ansvarlig for å betale for forsendelsene av brukt atombrensel til reprosesseringsanlegget RT-1 i Majak.[492] Nordflåten prioriterer derfor å skifte brukt atombrensel fra operative ubåter. I tiden 1988 til 1995 er det bare tatt ut atombrensel på i overkant av 10 utrangerte ubåter i Nordflåten.

6.3 Opphugging av atomubåter

Det er den russiske marinen som er hovedansvarlig for problemene med opphugging av atomubåter. Marinen er eier og har ansvaret for sikkerheten. Dette på tross av at det er vedtatt en rekke dokumenter og dekreter som tillegger Statens komité for forsvarsindustri, Minatom og Finansministeriet i Russland ansvaret for behandling av brukt atombrensel og radioaktivt avfall fra atomubåter som er tatt ut av drift. Marinens ansvar skal i første rekke være å transportere og lagre reaktorseksjonene på en forsvarlig måte.[493]

Det er flere årsaker til at ansvarsforholdene ennå ikke formelt er kommet i orden og at dekommisjoneringsarbeidet ikke har startet i stort omfang. For det første ønsker ikke marinen å gi fra seg de utrangerte atomubåtene uten å få betaling for dem. For det andre har de marineverft som er pålagt å hugge opp atomubåter ikke teknisk utstyr til å gjennomføre arbeidet. Det er mangel på lagringssteder for de store mengder radioaktivt avfall som vil oppstå, mangel på beholdere for transport av slikt atombrensel og mangel på teknisk utstyr til å skjære opp ubåtskrogene.[494] Alt dette gjør at overgangsperioden for utrangerte atomubåter fra marinen til marineverftene blir langvarig, og problemene hoper seg opp.

6.3.1 Økonomiske aspekter

Arbeidet med å hugge opp atomubåtene må betales av marineverftene selv, mot at de delvis får inntektene fra salget av skrapmetallet. Unntaket gjelder utgifter i forbindelse med å kutte ut rakettseksjonen og reaktorseksjonen. Dette betaler staten for. Marineverftene får tillatelse til å arbeide sammen med kommersielle institusjoner og utenlandske selskaper. Samtidig har marineverftene fått tillatelse til å selge skrapmetallet på det internasjonale markedet. Frem til mars 1995 ble det gitt skattefritak for marineverft som solgte metaller fra de opphugde ubåtene.[495]

Foto, 50 kb.
Her utføres arbeidet med å ta ut de brukte brenselselementene fra reaktoren ombord i en Charlie-klasse ubåt ved marineverftet Zvezdotsjka. Arbeidet med å hugge opp atomubåter betales av marineverftene selv, mot at de får betalingen for salget av skrapmetallet. Unntaket gjelder for arbeidet med å kutte løs reaktorseksjonen og behandlingen av det radioaktive avfallet. Dette betaler den russiske staten for.

Foto, 50 kb.
Dette metallskrapet kommer fra en atomubåt som er hugget opp i Severodvinsk. Fra en ubåt av Yankee-klassen blir det 3.300 tonn skrapmetall.

I regjeringsdokumentene og dekretene som er vedtatt, forutsettes det at opphuggingsarbeidet skal være selvfinansierende. Det vil si at de som deltar i opphuggingsarbeidet skal ha fortjeneste på salg av skrapmetall. Marineverftene som hugger atomubåter, går derimot med stort underskudd på arbeidet. Opphuggingen av ubåten K-241, fab. nr. 462, (prosjekt 667 A - Yankee) i 1993 medførte et tap på 311 millioner rubler (1993) for Zvezdotsjka-verftet.[496] Fra denne ubåten ble det solgt 60 tonn kobber, 100 tonn bly og 20 tonn aluminium.

Ved opphugging av en atomubåt av prosjekt 667 A - Yankee klasse, dannes i overkant av 3.500 tonn skrapmetall. Av dette er det 300 tonn rustfritt stål, 1.100 tonn lavmagnetisk stål, 1.900 tonn vanlig stålskrap, 50 tonn kobber, 70 tonn messing, 70 tonn bronse, 30 tonn kobber-nikkel og fem tonn aluminium.[497] Tilsvarende tall fra en ubåt av prosjekt 667 B - Delta-I klasse, er totalt 2.096 tonn med metallskrap, 554 tonn rustfritt stål, 220 tonn nonferrometall (bronse, messing og kobber), 90 tonn titaniumlegering, 95 tonn kobber i kabler og 58 tonn bly.[498]

Sevmasj-verftet i Severodvinsk, som har ansvaret for hugging av ubåter med titanskrog, har et enda større underskudd per ubåt enn Zvezdotsjka-verftet. Beregninger fra verftet viser at de tapte en milliard rubler (1993) på huggingen av ubåten K-463, fab. nr. 915, (prosjekt 705 - Alfa klasse). Sevmasj-verftet har aldri hatt skattefordeler på salg av metallet til utlandet. For tiden er den russiske skattetollen på salg av skrap med titaniumlegering på 1.900 USD/tonn, mens prisen på det internasjonale markedet er 1.000 USD/tonn.[499]

Med dagens industristrukturer i Russland må inntektene fra salget av skrapmetallet komme ved salg til vestlige bedrifter. Rent økonomisk vil det trolig i utlandet kun være interesse for non-ferro metallene. Dette skyldes at det kan være vanskelig å smelte om trykk-skroget av sterk-stål. Foreløpig har landene Kina, Finland og Hellas kjøpt dette skrapmetallet.[500] Ved opphugging av en atomubåt må en også ta vare på store mengder giftige stoffer som har vært benyttet i ubåten. For en ubåt av prosjekt 667 B - Delta-I klasse blir det oppgitt å være 830 tonn giftig avfall hvorav 22 tonn er batterisyre.[501] Staten har ikke gitt økonomiske garantier for at det giftige avfallet fra kondemnerte atomubåter vil bli behandlet forsvarlig.

Opphugging av de relativt få ubåtene med titanskrog medfører langt høyere kostnader enn ubåter med skrog av sterkstål. Dette fordi opphuggingen av titanskrog krever lengre tid og mer avansert utstyr.[502] Foreløpige signaler tyder på at den russiske forsvarsindustrien ønsker å beholde metallet selv og ikke selge det til vesten.

Alt tyder på at det vil bli umulig å finansiere opphuggingsarbeidet med salg av skrapmetaller. Det blir derfor nødvendig for den russiske stat eller andre å gå inn med store økonomiske tilskudd til arbeidet.

Marineverftene i den lukkede byen Severodvinsk vest for Arkhangelsk utfører både vedlikehold av operative atomubåter, samt dekommisjonering av eldre atomubåter. Severodvinsk er også det eneste stedet hvor det fortsatt bygges nye atomubåter i Russland. Ubåten på bildet er av Yankee-klassen.
Dette bildet er av opphavsrettslige årsaker kun tilgjengelig i den trykte utgaven, som kan bestilles fra Bellona.

6.4 Aktører i opphuggingsarbeidet

Mange ulike aktører deltar i prosessen med dekommisjonering av atomubåter. Dette gjelder både den teoretiske planleggingen og i det praktiske arbeidet ved marineverftene. Aktører i prosessen er designbyråer som deltok i utviklingen av russiske atomubåter, de ulike marineverft i nord og en rekke andre halvstatlige og private selskaper. Nye selskaper er også dannet under ledelse av Statens komité for forsvarsindustri.

De teoretiske planer er lagt frem av sentrale designbyråer som Rubin Sentrale Designbyrå i St. Petersburg, designbyrået Lazurit i Nizjnij Novgorod og NIIPTB Onega som er hovedinstituttet for ubåtreparasjoner. Krigsavdeling nr. 54034 i St. Petersburg, VNIPIET, har ansvaret for ulike byggekonstruksjoner for marinen, og Krilov sentralvitenskapelig forskningsinstitutt er hovedinstitutt for bygging av marinefartøyer. CDB-designbyrå er hovedansvarlig for utvikling av reaktorteknologien for russiske atomubåter og Test Designbyrået for Maskinbygging (OKBM) i Nizjnij Novgorod har laget planene for langtidslagring av reaktorseksjoner i nordområdene.[503]

Et annet selskap som har lagt frem et omfattende program for dekommisjonering og opphugging av atomubåter, er aksjeselskapet Eko-Bio i St. Petersburg. De har lagt frem en plan for opphuggingen av atomubåter innenfor en kostnadsramme på fire milliarder US$. Pengene skal skaffes til veie fra store vestlige banker, og inntektene skal komme fra salget av skrapmetallet. Planene omfatter hele linjen i opphuggingsarbeidet frem til og med lagringen av det radioaktive avfallet. Eko-Bio sine planer eksisterer bare på papiret og vil neppe bli satt ut i livet.[504] Et annet industrisamarbeid for opphugging av atomubåter er etablert mellom selskapet Energija og det norske selskapet Kværner Moss Technology a.s. Dette samarbeidet eksisterer også bare på papiret og vil neppe bli satt ut i livet på grunn av manglende finansiering.

I det praktiske arbeidet er aksjeselskapet Ekon en viktig aktør. Ekon holder til i Severodvinsk og ble dannet 22. oktober 1992 med flere mindre selskaper som deltakere; skipsverftet Zvezdotsjka (Severodvinsk), Remkon (Moskva), Sudprom (Moskva) og Severnaja korabelnaja kompanija (Murmansk). Selv om firmaene er ikke-statlige, er de under ledelse av en rekke personer som tidligere satt i den øverste ledelsen i den sovjetiske marinen. Frem til i dag har Ekon hatt ansvaret for opphugging av tre atomubåter i Severodvinsk.

Det praktiske arbeidet med opphugging av russiske atomubåter foregår i dag ved Severodvinsk-verftene Zvezdotsjka og Sevmasj. På Kolahalvøya hugges atomubåter ved Nerpa-verftet, og deler av arbeidet skjer også ved marineverft nr. 10 Sjkval og ved marineverft nr. 35 Sevmorput. Hvert marineverft har ulike oppgaver i opphuggingen av forskjellige ubåtklasser.

Ved Zvezdotsjka-verftet arbeides det med opphugging av strategiske atomubåter av prosjekt 667 A - Yankee-klasse i tillegg til noen 1. generasjons atomubåter av prosjekt 675 - Echo-II klasse. Totalt er det hugget opp fem atomubåter ved Zvezdotsjka-verftet. Det er Rubin Sentrale Designbyrå som har konstruert disse ubåtene og som har ansvaret for utarbeidelsen av planer for opphuggingsarbeidet. Totalt var det i 1995 tatt ut av drift 70 atomubåter (Nordflåten 38 og Stillehavsflåten 32) hvor konstruksjonen er utviklet av Rubin Sentrale Designbyrå.[505]

Opphuggingen av en ubåt av Yankee-klasse tar 63 000 arbeidstimer. Dette innbefatter en fullstendig opphugging av ubåtskroget, mens reaktorseksjonen blir klargjort for transport bort fra Severodvinsk. Hele arbeidet koster verftet 22 milliarder rubler, i 1995-tall. Kapasiteten ved Zvezdotsjka-verftet er fire til fem ubåter i året, under forutsetning av at dagens utstyr for uttak og transport av brukt atombrensel fungerer.[506]

Foto, 46 kb. Foto, 59 kb.
Dekommisjoneringen av russiske atomubåter foregår hovedsakelig manuelt ved at arbeiderne, slik som denne mannen ved marineverftet Nerpa, skjærer i ubåtskroget med en skjærebrenner. Denne ubåten er av Viktor-I klassen. Dekommisjoneringen av en større Delta-I klasse ubåt (bildet til høyre) er beregnet til å ta 32.000 arbeidstimer.

Det er planer om å utvide kapasiteten ved Zvezdotsjka-verftet og ved Nerpa-verftet på Kolahalvøya. Dekret nr. 644-47 fra 31. august 1993, omhandler denne utvidelsen av kapasiteten og bygging av nye tørrdokker samt å finne lagringskapasitet for brukt atombrensel. Russland forhandler med USA angående et samarbeid om kapasitetsøkningen.

Ved Nerpa-verftet er det allerede levert amerikansk utstyr som skal brukes til å kutte ubåtskrogene. USA har gitt en plasmabrenner til Nerpa og flere slike til verftene i Severodvinsk.[507] Fra USAs side har det særlig vært viktig å gi Russland utstyr som benyttes til utskjæringen av rakettseksjonene på ubåtene. Byggingen av et dekommisjoneringsanlegg ved Nerpa startet i 1993, og skulle etter planen stå ferdig i 1996. Arbeidet er forsinket, og det forventes at det ikke vil være ferdig før om et par år. Dette skyldes økonomiske problemer.[508]

Ved Sevmasj-verftet i Severodvinsk skjer opphuggingen av ubåter med titanskrog. For tiden arbeides det med hugging av ubåten K-316, fab. nr. 105 (prosjekt 705 - Alfa klasse). K-463 er alt hugget, og reaktorseksjonen er transportert til Sajda-bukten.[509] To ubåter til av denne klassen ligger klare til opphugging (fab. nr. 905 og 106).[510] Også ubåten av prosjekt 661 - Papa klasse med titanskrog ligger i Severodvinsk i påvente av opphugging ved Sevmasj-verftet .

6.5 Faser i opphuggingsarbeidet

Etter at atomubåten er blitt overført til marineverftet, kuttes skroget i tre deler. Dette gjøres fordi rakettseksjonen fysisk skal skilles fra ubåtskroget i henhold til nedrustningsavtalene. Arbeidet skjer mens ubåten er tatt opp i en tørrdokk. Etter at rakettseksjonen er skåret ut, har man ved verftene i Severodvinsk valgt å sette sammen den fremre og bakre del av ubåten igjen. Dette gjøres for å sikre ubåtens flyteegenskaper i påvente av kapasitet til å ta ut atombrenselet og sikre reaktorseksjonen. Erfaringer fra Severodvinsk viser at ubåten kan bli lagret flytende på denne måten i flere år før arbeidet kommer videre.[511] Neste skritt i prosessen er å ta ut det brukte atombrenselet fra reaktoren. Dette er nærmere beskrevet i kapittel 7.

Foto, 33 kb.
Nedrustningsavtalen START-II forutsetter at rakettseksjonene i de strategiske atomubåtene skal kuttes ut før ubåten kan bli regnet med i oversikten over ubåter som er tatt ut av aktiv tjeneste. Dette kravet har ført til at en rekke Yankee-klasse ubåter i Severodvinsk i dag ligger og flyter i to deler. Rakettseksjonen tas ut, og ubåtens fremre og bakre del settes sammen igjen slik som dette bildet viser. Reaktorseksjonen med to reaktorer med brenselselementene er fortsatt i dette ubåtskroget. Som en ser kommer det sjøvann inn i sprekken mellom de to delene. Dette gjør at korrosjonen går raskere og ubåtens flyteevne blir mye mindre enn hvis ubåtskroget hadde vært helt.

6.5.1 Klargjøring av reaktorseksjonen

Atomubåtene tas opp i tørrdokk, og arbeidet med å skjære løs reaktorseksjonen starter. På bakgrunn av erfaringer fra ubåtene som i dag er hugget opp, er det estimert at opphuggingen av en ubåt av prosjekt 667 B - Delta-I, krever 32.000 arbeidstimer.[512] Tørrdokker som kan brukes til opphuggingen finnes i Severodvinsk og i Nerpa. Det eksisterer planer om å bygge en slik tørrdokk ved marineverft nr. 10 Sjkval.

Foto, 67 kb.
Denne Yankee klasse ubåten kuttes opp inne i en av de landbaserte tørrdokkene ved Zvezdotsjka verftet i Severodvinsk. Dette blir gjort for å kutte ut rakettseksjonen fra ubåtene. Også når selve reaktorseksjonen skal kuttes av, må ubåten inn i en slik tørrdokk.

Arbeidet med å klargjøre reaktorseksjonen for borttauing og langtidslagring kan skje på tre forskjellige måter:

• Ubåten hugges opp slik at det blir en ekstra seksjon foran og bak reaktorseksjonen.
• Bare reaktorseksjonen kuttes ut, og det settes på to flytetanker foran og bak.
• Reaktorseksjonen fylles med flytestoffet polisterol.

Alle disse tre metodene har som formål å sikre reaktorens flyteegenskaper med tanke på transport og lagring på vann. Fra russisk side blir det hevdet at alle de tre metodene vil gi en garantert flyte-evne på minimum 10 år.[513]

Bruk av polisterol gjør at det ikke er nødvendig å pumpe trykkluft inn i reaktorseksjonen for å sikre flyte-egenskapene.[514] Denne metoden er utviklet av statsselskapet Econol for Rubin Sentrale Designbyrå. Prosjektet har støtte og finansiering fra marinen. Hvis prosjektet settes ut i livet, vil det være marineverft nr. 10 Sjkval i Poljarnyj som vil utføre arbeidet.

Illustrasjon, 16 kb.
Skisse over et planlagt eksperimentanlegg som skal fylle reaktorseksjonene på ubåter i opplag med polistirol for å sikre flyteevnen.

6.5.2 Hugging av ubåter med ulykkes-reaktorer

Seks av atomubåtene som er tatt ut av drift har hatt reaktorulykker som har skadet brenselselementene. Dette gjør at disse ubåtene ikke kan dekommisjoneres på vanlig måte. Fire av dem tilhører Stillehavsflåten og to tilhører Nordflåten. De to ubåtene i Nordflåten er K-192, fab. nr. 533 (prosjekt 675 - Echo-II klasse) og K-64, fab. nr. 900 (prosjekt 705 - Alfa klasse). For sistnevnte er reaktorseksjonen allerede kuttet ut av ubåtskroget. Stillehavsflåtens fire ulykkesrammede atomubåter er fab. nr. 175 og fab. nr. 180 (prosjekt 675 - Echo-II klasse), K-314, fab. nr. 610 (prosjekt 671 - Viktor-I klasse) og K-66, fab. nr. 142 (prosjekt 659 T - Echo-I klasse).[515] Designbyrået Malakhit har utarbeidet planer for hvordan disse atomubåtene skal dekommisjoneres, og har søkt den russiske marinen om finansiell støtte til prosjektet.[516]

Rubin Sentrale Designbyrå har også lagt frem planer for dekommisjonering av tre av disse ubåtene, alle av prosjekt 675 - Echo-II klasse. Planene går ut på å ta ut brenselet ved hjelp av spesialutstyr. Det blir betegnet som umulig å ta ut brenselet fra ubåten med fab. nr. 175 (Echo-II klasse).

Reaktorseksjonene fra disse ubåtene skal etter dekommisjonering mellomlagres i opptil 100 år i tunnelene i Ara-bukten i lag med normale reaktorseksjoner fra dekommisjonerte atomubåter.[517] Unntaket gjelder reaktorseksjonen fra K-64 (prosjekt 705 - Alfa klasse). Denne er det bestemt at skal lagres i den landbaserte tørrdokken i Gremikha.[518]

Det kan være flere enn disse seks ubåtene, som i dag ligger i opplag, hvor en ikke kan ta ut atombrenselet på en normal måte. Det ligger seks ubåtreaktorer med atombrensel i Karahavet som må dekommisjoneres og lagres på en forsvarlig måte hvis de blir hevet.[519]

I tillegg til de atomubåtene som en ikke kan ta ut atombrenselet fra på normal måte på grunn av faren for ulykker, er det også problemer med K-162, fab. nr. 501 (prosjekt 661 - Papa klasse). Denne ligger i dag i Severodvinsk. Dette er en prototypeubåt hvor atombrenselet bare kan fjernes på en særegen måte. Utstyret for å ta ut brenselselmentene er forsvunnet og må lages på nytt.[520] Det er tillatt å la opptil 50 brenselselementer bli igjen i reaktorkjernen etter uttak og forberedelser til langtidslager.

6.5.3 Transport av reaktorseksjoner

Reaktorseksjonene som klargjøres i Severodvinsk og i Nerpa skal taues til Sajda-bukten på Kolahalvøya, hvor de fortøyes til pirer for midlertidig lagring inntil et endelig lager etableres. I 1994 ble fire reaktorseksjoner fra Severodvinsk tauet til Sajda-bukten, og to til ble tauet dit i løpet av høsten 1995. Avstanden fra Severodvinsk til Sajda-bukten er 350 nautiske mil. I vinterhalvåret er hele Kvitsjøen og deler av det østlige Barentshavet utenfor kysten av Kolahalvøya dekket av is. Reaktorseksjonene blir tauet direkte på vannet og ikke ombord i lektere eller andre transportskip. Faren for at de skal synke under slep er større enn når de ligger i havnebassenget i Severodvinsk. Vanligvis taues det to del-skrog med reaktorseksjoner samtidig.

Foto, 14 kb.
Reaktorseksjonene fra dekommisjonerte atomubåter taues på vannet til disse pirene i Sajda-bukten hvor de skal mellomlagres inntil et langtidslager er etablert. Helt til venstre på bildet vises en reaktorseksjon fra en Alfa-klasse ubåt. De tre andre skrogene er fra (f.v.) Hotel-klasse, Charlie-klasse og Echo-II klasse. Flyteevnen for reaktorseksjonen som lagres på denne måten er beregnet til 10 år.

En av reaktorseksjonene som ble tauet i 1994, var fylt med fast radioaktivt avfall. Det samme skal også gjøres med flere reaktorseksjoner i fremtiden. Det er kapasitetsproblemene ved lagrene for fast radioaktivt avfall i Severodvinsk som er årsaken til at det faste radioaktive avfallet blir fraktet vekk i reaktorseksjonene. Byadministrasjonen i Severodvinsk har også krevd at mengden totalt radioaktivt avfall i byen ikke skal være mer enn det er i dag.[521]

6.5.4 Planer for langtidslagring av reaktorseksjoner

Reaktorseksjonene blir lagret flytende i Sajda-bukten i påvente av etableringen av et langtidslager. Det er ennå ikke tatt noen avgjørelse om hvor og hvordan denne lagringen skal skje. Ulike alternativer er utredet og foreslått.

Det alternativet en har arbeidet lengst med, er å bygge om en eller flere av de tre 400 meter lange tunnelene i Ara-bukten på Kolahalvøya. Tunnelene skulle opprinnelig brukes til å skjule strategiske atomubåter, men ble aldri ferdigstilt. Etter planen skal det kunne lagres 100 reaktorseksjoner i tunnelene.[522] Andre kilder sier at det er planer om å lagre opptil 130 reaktorseksjoner i tunnelene i Ara-bukten.[523] Før reaktorseksjonene blir ført inn i tunnelene, vil flyteseksjonene foran og bak bli kuttet av. Alle reaktorseksjoner som i dag er tilgjengelige kan være på plass i tunnelene innen år 2007.[524]

En forutsetning som er satt, er at tunnelene skal være tørre. Prosjektet fikk støtte fra den sovjetiske forsvarsministeren i 1990, og tunnelene skulle ifølge de første planene tas i bruk i 1994.[525] Tsjernomorskaja-verftet i Sevastopol skulle bygge kraner for tunnelene slik at reaktorseksjonene kunne løftes over fra transportlektere til tunnelene. Det ble gitt godkjenning til at reaktorseksjonene kunne lagres i tunnelene i 70 til 100 år. Etter dette vil radioaktivitetsnivået ha gått betydelig ned, og reaktorseksjonene skal kunne hugges helt opp og metallet deponeres i et fremtidig lager for fast radioaktivt avfall.[526]

Planene om å bruke tunnelene i Ara-bukten på Kolahalvøya til langtidslagring av reaktorseksjoner, har blitt kritisert av mange instanser i Russland. Det er faren for at tunnelene kan oversvømmes slik at radioaktivitet lekker ut, som er den største motforestillingen mot planen. Lagringen vil i så fall være i strid med den russiske miljøvernlovgivningen. Det er vedtatt reguleringer som forbyr lagring av radioaktivt avfall i områder hvor fare for lekkasje til sjø er stor.

Illustrasjon, 8 kb.
Illustrasjonene viser planlagt lagring av reaktorseksjoner fra utrangerte atomubåter. Først skjæres reaktorseksjonen ut av selve ubåten (1). Deretter heises den ombord i et planlagt bygd transportskip som skal frakte seksjonene fra de ulike skipsverftene til Ara-bukten(2). I Ara-bukten blir seksjonene kjørt ombord i en flytebrygge (3) for deretter å plasseres inne i tunnelen for langtidslagring (4).

For å sikre seg mot lekkasje til sjø ved lagring i tunnelene i Ara-bukten, har det vært diskutert å lagre reaktorseksjonene i de nedlagte delene av dagbruddene i Nikel. En slik løsning forutsetter at det bygges jernbane, eller vei fra kysten av betydelige dimensjoner. Også Andrejeva-bukten i Zapadnaja Litsa vurderes som lagringssted for reaktorseksjoner. Ved begge de to sistnevnte steder inkluderer planene betydelige byggearbeider og utsprengning av nye tunneler, eventuelt bygging av store betongkonstruksjoner.[527]

Et siste alternativ er lagring i permafrost på Novaja Zemlja. Det er lagt frem planer om å sprenge to-tre kilometer lange kanaler inn fra sjøsiden hvor reaktorseksjonene kan slepes inn. Etter hvert som kanalene fylles opp med reaktorseksjoner, bygges det demninger og vannet pumpes ut. Til slutt skal reaktorseksjonene, og eventuelt også annet fast radioaktivt avfall, dekkes til med sand og stein. Permafrosten vil, ifølge russiske eksperter, hindre radioaktiviteten i å lekke ut.[528]

6.6 Radioøkologiske problemer ved opphugging

En atomubåt som er klargjort for opphugging har ulike deler som er mer eller mindre radioaktivt kontaminert. Mer enn 95 prosent av de kontaminerte delene er i reaktorene, en del av ubåten som utgjør omkring sju prosent av ubåtens totale volum.[529]

Normalt vil det meste av det flytende radioaktive avfallet i reaktorseksjonen bli tappet ut i forbindelse med uttaket av de brukte brenselselementene. Det flytende avfallet utgjør totalt omkring 200 m³. Av dette kommer 20 m³ fra 1. kjølekrets, 4 m³ fra diverse filtre og 170 m³ fra biologiske beskyttelsestanker i reaktorseksjonen.[530]

Betydelige mengder av det radioaktive avfallet i reaktorseksjonen er konsentrert i den indre overflaten av rør og ulike tanker. Omkring 90 prosent av radioaktiviteten i 1. kjølekrets tas bort ved hjelp av vasking etter at kjølevannet er tappet ut. Det radioaktive avfallet blir dermed i flytende form. Ved slik vasking av 1. kjølekrets oppstår det omkring 100 m³ flytende radioaktivt avfall med en aktivitet på opptil 3,7 TBq/l (102 Ci/l).[531] Under hele prosessen med å dekommisjonere en reaktorseksjon med to atomreaktorer blir det generert ytterligere 800 m³ flytende radioaktivt avfall.[532] Årsaken til at det oppstår såpass store mengder, er at en under hele opphuggingsarbeidet benytter vann til vasking av utstyr og reaktordeler for å hindre at disse skal bli unødig kontaminert.[533]

Undersøkelser av reaktorseksjonene, tre til fem år etter at atombrenselet er tatt ut, viser at av den gjenværende radioaktiviteten er 90 prosent langlivede isotoper, totalt 1013 til 1015 Bq. I 1. kjølekrets er det opp til 4 x 1010 Bq transuranelementer. På grunn av ulike reaktorkonstruksjoner i de forskjellige ubåtklassene varierer disse verdiene betydelig fra ubåt til ubåt. Undersøkelser av skrog hvor det gjensto tre seksjoner, viste at gammastrålingen var høyere enn tillatte grenseverdier.[534]

I dag er det ikke noe operativt behandlingsanlegg for flytende radioaktivt avfall i Severodvinsk eller Nerpa. Ved den sivile atomisbryterbasen Atomflot i Murmansk er det et anlegg med en årlig kapasitet på behandling av 1.200 m³ flytende radioaktivt avfall. Et norsk-amerikansk-russisk samarbeid pågår for å øke kapasiteten ved dette anlegget til 5.000 m³ årlig. Ved den russiske Stillehavsflåten eksisterer det utstyr for behandling av flytende radioaktivt avfall. En lignende løsning er planlagt i Severodvinsk.[535] Teknologien i behandlingsanleggene går ut på å overføre aktiviteten i det flytende avfallet til filtre som kan lagres som fast radioaktivt avfall, men i betydelig mindre volum.

Foto, 21 kb.
Ved dette behandlingsanlegget for flytende radioaktivt avfall ved Atomflot er det en årlig kapasitet på rensing av 1.200 m3 kontaminert vann. Kapasiteten planlegges økt til 5.000 m3 årlig som følge av et russisk-amerikansk-norsk prosjekt.

Sluttnoter

[468] Komsomolskaja Pravda, 23. juni 1995. Tilbake
[469] Krasnaja Zvezda, 13. juli 1995. Tilbake
[470] Kværner Moss Technology, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[471] Problemer med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder. Severodvinsk 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[472] Morskoj sbornik nr. 4 - 1992. Tilbake
[473] Morskoj sbornik nr. 7 - 1992. Tilbake
[474] Morskoj sbornik nr. 4- 1992. Tilbake
[475] Dokument fra Internasjonalt seminar om problemene med utrangerte atomubåter og dekommisjonering av disse. Moskva 19. - 22. juni 1995. Tilbake
[476] Morskoj sbornik nr. 4 og 6 - 1993. Tilbake
[477] Vedtak i den russiske marinen av 4. mai 1991. Tilbake
[478] Regjeringsdekret nr. 514, 24. juli 1992. Tilbake
[479] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995. Tilbake
[480] Steblin, P. G., direktør ved marineverftet Nerpa, foredrag presentert i dokumentet: Problemene med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, Severodvinsk 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[481] Krasnaja Zvezda, 13. juli 1995. Tilbake
[482] Murmanskij Vestnik, 15. mars 1995. Tilbake
[483] Severnyj rabotsjij, 23. mars 1995. Tilbake
[484] Jane`s Navy International, november-desember 1995. Tilbake
[485] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995. Tilbake
[486] Oversikten er basert på opplysninger gitt i kapittel 2, 4 og 5 som er sammenlignet med opplysninger gitt i rapporten Kværner Moss Technology, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[487] Ibid. Tilbake
[488] Morskoj sbornik, nr. 7 - 1992. Tilbake
[489] Murmanskij Vestnik, 11. januar 1995. Tilbake
[490] Problemer med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[491] Murmanskij Vestnik, 11. januar 1995. Tilbake
[492] Bøhmer, N. og Nilsen, T., Reprosesseringsanlegg i Sibir, Bellona arbeidsnotat nr. 4 - 1995. Tilbake
[493] Nezavisimaja Gazeta, 22. april 1995. Tilbake
[494] Dokument fra Internasjonalt seminar om problemene med utrangerte atomubåter og dekommisjonering av disse. Moskva 19. - 22. juni 1995. Tilbake
[495] Sjukharov, F. N., visepresident i senteret for bygging av atomubåter i Severodvinsk, foredrag presentert i dokumentet Problemer med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder. Severodvinsk 15. - 16- mars 1995. Tilbake
[496] Ibid. Tilbake
[497] Severnyj rabotsjij, 23. mars 1995. Tilbake
[498] Kværner Moss Technology, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[499] Sjukharov, F. N., visepresident i senteret for bygging av atomubåter i Severodvinsk, foredrag presentert i dokumentet Problemer med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder. Severodvinsk 15. - 16- mars 1995. Tilbake
[500] Severnyj rabotsjij, 15. februar 1995. Tilbake
[501] Kværner Moss Technology, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996.. Tilbake
[502] Ibid. Tilbake
[503] Sjukharov, F. N., visepresident i senteret for bygging av atomubåter i Severodvinsk, foredrag presentert i dokumentet Problemer med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder. Severodvinsk 15. - 16- mars 1995. Tilbake
[504] Samtaler med representanter for Eko-Bio, St. Petersburg, januar 1995. Tilbake
[505] Gorijledzjan, E. A., Rubin-instituttet, foredrag presentert på sidene 26 - 27 i dokumentet Problemene med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[506] Ibid. Tilbake
[507] Samtaler med Yngvar Aagård, oktober-november 1995. Tilbake
[508] Steblin, P. G., direktør ved marineverftet Nerpa, foredrag presentert i dokumentet Problemene med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, Severodvinsk 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[509] Sjukharov, F. N., visepresident i senteret for bygging av atomubåter i Severodvinsk, foredrag presentert i dokumentet Problemer med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, Severodvinsk 15. - 16- mars 1995. Tilbake
[510] Regjeringsdekret nr. 514, 24. juli 1992. Tilbake
[511] Sinking radioactive nightmare, STV - Norra Magasinet, 1994. Tilbake
[512] Kværner Moss Technology, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[513] Program of complete disposal of Russian nuclear powered submarines decommissioned from the Northern Fleet, Energia, oktober 1995. Tilbake
[514] Sjukharov, F. N., visepresident i senteret for bygging av atomubåter i Severodvinsk, foredrag presentert i dokumentet Problemer med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder. Severodvinsk 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[515] Sjmakov, R. A., designbyrået Malakhit, foredrag presentert i dokumentet Problemene med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, side 29 - 30, Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[516] Ibid. Tilbake
[517] Kværner Moss Technology, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[518] Vedtak fra 21. desember 1994 referert av Sjmakov, R. A., designbyrået Malakhit, foredrag presentert i dokumentet Problemene med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, side 29 - 30, Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[519] Nilsen, T. og Bøhmer, N. Bellona rapport nr. 1 - 1994. Tilbake
[520] Sjmakov, R. A., designbyrået Malakhit, foredrag presentert i dokumentet Problemene med dekommisjonering av atomubåter og beskyttelse av miljøet i de nordlige områder, side 29 - 30, Severodvinsk, 15. - 16. mars 1995. Tilbake
[521] Nilsen, T. og Bøhmer, N., Bellona rapport nr. 1 - 1994. Tilbake
[522] Samtaler med representanter for Gosatomnadzor, Murmansk, februar 1995. Tilbake
[523] Kværner Moss Technology, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[524] Ibid. Tilbake
[525] Atomnaja Energija, vol. 76, nr. 5 - 1994. Tilbake
[526] Dokument fra Internasjonalt seminar om problemene med utrangerte atomubåter og dekommisjonering av disse. Moskva 19. - 22. juni 1995. Tilbake
[527] Perovskij, V., Muligheten for landbasert lagring av reaktorseksjoner, (VNIPIET), St Petersburg, 1995. Tilbake
[528] Opplysninger lagt frem av Kazakov, E. N., Moscow Institute of Industrial Technology, Oslo, desember 1994. Tilbake
[529] Atomnaja Energija nr. 5 - 1994. Tilbake
[530] Kværner Moss Technology, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[531] Dokument fra Internasjonalt seminar om problemene med utrangerte atomubåter og dekommisjonering av disse. Moskva 19. - 22. juni 1995. Tilbake
[532] Kværner Moss Technology, Disposal of Russian nuclear submarines, 19. januar 1996. Tilbake
[533] Atomnaja Energija, vol. 76, nr. 5 - 1994. Tilbake
[534] Dokument fra Internasjonalt seminar om problemene med utrangerte atomubåter og dekommisjonering av disse. Moskva 19. - 22. juni 1995. Tilbake
[535] Ibid. Tilbake